Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Stjernen
13.12.2006 22:42
Det er tre tusen lysår til Vatikanet. En gang trodde jeg at rommet ikke kunne ha noen makt over troen, liksom jeg trodde at himlene forkynte Guds ære og priste hans skaperverk. Nå har jeg sett dette skaperverket, og jeg er rystet og full av anfektelser. Av Arthur Charles Clarke

    

Jeg ser opp mot krusifikset som henger på skottet over datamaskinen Mark IV, og for første gang i mitt liv undrer jeg på om det kanskje bare er et tomt symbol. Jeg har ikke sagt det til noen ennå, men sannheten kan ikke skjules.

Hvem som helst kan lese den. Kjensgjerningene ligger der på milelange lydbånd og tusenvis  av fotografier som vi bringer med oss tilbake til Jorden. Andre forskere vil kunne tolke dem like lett som jeg - eller lettere, antagelig. Og jeg er ikke den som vil tolerere den lettvinte omgang med sannheten som ofte ga min orden et dårlig rykte i gamle dager.

Mannskapet er motløst nok som det er, jeg lurer på hvordan de vil ta dette siste ironiske skjebne-peket. Få av dem er religiøse, likevel vil de nok gi avkall på å bruke dette endelige våpenet i kampen mot meg - i den private, godmodige, men likevel dypt alvorlige krigen de førte mot meg på hele veien fra Jorden.

Det moret dem å ha en jesuitt som sjefs-astrofysiker; dr. Chandler, for eksempel, kunne aldri venne seg til det (hvorfor er nesten alle leger ateister?). Det hendte at vi traff hverandre på observasjonsdekket, hvor lyset er så svakt at stjernene skinner med uforminsket styrke. Han pleide å komme bort til meg i halvmørket, stå og stirre ut gjennom den store ovale ventilen, mens himlene dreide langsomt rundt oss og skipet slo sine evige kollbøtter på grunn av det akselerasjons-spinnet som vi aldri hadde brydd oss som å korrigere.

”Ja, fader” pleide han å si. ”Det fortsetter og fortsetter i all evighet og kanskje Noe har skapt det. Men hvordan De kan tro dette Noe er spesielt interessert i oss og vår ynkelige lille verden - det er mer enn jeg begriper.” Dermed var diskusjonen i gang, mens stjerner og stjernetåker kretset omkring oss i stille, endeløse buer utenfor den klare plastruten i observasjonsventilen. Jeg tror det må ha vært det tilsynelatende selvmotsigende i min stilling som ... ja moret...mannskapet. Forgjeves forsøkte jeg å henvise til mine tre avhandlinger i Astrophysical Journal, og de fem artiklene i Monthly Notices of the Royal Astronomical Society. Jeg minnet dem på at min orden alltid hadde vært berømt for sin vitenskapelige innsats. Det er kanskje få igjen av oss, men like siden det attende århundret har vi ytet bidrag til astronomisk og geofysisk forskning som ikke på noen måte står i forhold til vårt antall.

Vil min rapport om Fønikståken bety slutten på vår tusenårige historie. Den vil, er jeg redd, bety slutten på mye mer enn det.

Jeg vet ikke hvem som ga stjernetåken dens navn. Men jeg synes det er dårlig valgt. Hvis det innholder en profeti, dreier det seg om en som ikke kan gå i oppfyllelse før om adskillige milliarder år. Selv ordet tåke er misvisende; den er langt mindre enn de enorme tåkebanker - det stoff som ufødte stjerner skapes av - som er spredt langs hele Melkeveien. I kosmisk målestokk er faktisk Føniks-tåken en bagatell - et tynt skall av gass omkring en eneste stjerne.

Eller det som er igjen av en stjerne.

Det er som om Rubens-stikket av Loyola ser spottende ned på meg der det henger over spektralfotometerkurvene. Hva ville du ha gjort, fader, med den viten som er betrodd meg her ute, så langt fra den lille verden som var hele det univers du kjente? Ville din tro ha vokst med utfordringen, slik min var for svak til å gjøre?

Du skuer inn i det fjerne, ærverdige fader, men jeg har tilbakelagt avstander hinsides de du kunne forestille deg, den gang du grunnla vår orden - for tusen år siden. Ikke noe annet rekognoserings-skip har vært så langt fra Jorden: vi befinner oss på grensen av det utforskede univers. Vi dro ut for å nå Føniks-tåken, vi klarte det og nå er vi på hjemvei med vår byrde av viten. Jeg skulle ønske du kunne løfte denne byrden fra mine skuldre, men jeg påkaller deg forgjeves over det svelg av århundrer og lysår som ligger mellom oss.

Det er lett å lese ordene på den boken du holder i hånden AD MAIOREM DEI GLORIAM forkynner de, men det er et budskap jeg ikke lenger kan tro på. Ville du fremdeles ha trodd, hvis du kunne se hva vi har funnet?

Naturligvis visste vi hva Føniks-tåken var, bare i vår galakse eksploderer over hundre stjerner hvert år; noen få timer eller dager flammer de med en stråleglans som er tusen ganger sterkere enn den normale, så synker de tilbake til død og glemsel. Slik er de vanlige novaer - universets hverdagsulykker. Jeg nedtegnet spektrogrammer og lyskurver fra dusinvis av dem i den tiden jeg arbeidet ved måneobservatoriet.

Men en tre-fire ganger hvert tusende år hender det noe som får selv en nova til å blekne.

Når en stjerne blir en supernova, kan den for et øyeblikk overstråle alle soler i Melkeveien. Kinesiske astronomer så dette skje i 1054 e. Kr. uten å være klar over hva de var vitne til. Fem hundre år senere, i 1572 flammet en supernova i Cassiopeia så sterkt at den var fullt synlig i fullt dagslys. Det har vært tre til i løpet av de tusen årene som har gått siden den gang.

Vår oppgave var å besøke restene etter en slik katastrofe, rekonstruere begivenhetene som ledet frem til den, og om mulig finne årsaken. Vi seilte langsomt inn gjennom de konsentriske ringene av gass som var blitt virvlet ut seks tusen år tidligere, men som fremdeles utvidet seg. De var blendende hete, skinte ennå med en vill, fiolett glød, men var altfor tynne til å kunne skade oss. Da stjernen eksploderte, var dens ytre lag blitt slynget utover med slik hastighet at de helt var sluppet fri fra stjernens gravitasjonsfelt.

Nå dannet de et hult skall, stort nok til å romme tusen solsystemer, og i sentrum brant den bitte lille gjenstanden som stjernen nå var forvandlet til - en hvit dverg - mindre enn Jorden, men millioner ganger tyngre.

De glødende gass-slørene var rundt oss på alle kanter, stengte verdensrommets natt ute. Vi var på vei inn i sentrum av en kosmisk bombe som hadde eksplodert for årtusener siden, men de hvitglødende splintene jaget fremdeles fra hverandre. Eksplosjonens veldige omfang, og den kjensgjerning at restene allerede fylte et område i rommet som var mange tusen parsec i diameter, stjal alt liv fra scenen. Det ville gå mangfoldige år før det blotte øye kunne registrere noen bevegelse i disse forrevne spiralene og malstrømmene av gass. Likevel ga den et overveldende inntrykk av voldsom ekspansjon.

Vi hadde bremset opp for flere timer siden, og drev langsomt inn mot den lille glødende stjernen foran oss. En gang hadde den vært en sol liksom vår egen, men i løpet av noen timer hadde den spilt all den energi som skulle ha fått den til å skinne i millioner av år. Nå var den liten og sammenskrumpet, og ruget gjerrig over sine siste ressurser, som om den forsøkte å gjøre bot for sin ødsle ungdom.

Ingen av oss hadde for alvor regnet med å finne planeter. Hvis det hadde eksistert noen før eksplosjonen, ville de ha blitt kokt til skyer av damp, og restene etter dem vil være forsvunnet blant stumpene av stjernen selv. Men vi foretok den rutinemessige undersøkelsen, slik man alltid gjør når man nærmer seg en ukjent stjerne. Og snart fant vi en enkelt liten klode, som sirklet rundt stjernen ytterst ute. Den må ha tilsvart Pluto i dette tapte solsystemet, og den gikk i bane helt ute ved grensen mot mørket. Den var altfor langt borte fra solen til noen gang å ha kjent liv, men avstanden hadde reddet den fra å dele skjebne med sine med-drabanter.

Hetebølgene hadde svidd klippene og brent vekk den kappe av frost som må ha dekket den i tiden før katastrofen. Vi landet, og vi fant Hvelvet.

De som hadde bygget det, hadde forsikret seg om at vi skulle finne det. Monolitten som sto over inngangen var nå bare en smeltet stubbe, men allerede de første fjernfotografier fortalte oss at den var reist av intelligente vesener. Litt senere oppdaget vi det kontinentbrede mønsteret av radioaktivitet som var blitt nedfelt i stengrunnen. Selv om steinstøtten over Hvelvet var blitt helt ødelagt, ville mønsteret ha blitt tilbake, et ubevegelig og nesten evig signal som anropte stjernene. Skipet vårt falt som en pil mot denne kolossale blinken.

Støtten må ha vært en kilometer høy da den ble bygget, men nå lignet den et lys som var smeltet til en klump voks. Det tok oss en uke å bore gjennom den smeltede steinen, for vi hadde ikke med oss skikkelig redskap til en slik oppgave. Vi var astronomer, ikke arkeologer, men vi greide det på et vis. Vår egentlige oppgave var helt glemt. Dette ensomme monumentet som så møysommelig var reist i størst mulig avstand fra den dømte solen, kunne bare bety en ting: En sivilisasjon som visste den snart skulle dø, hadde gjort et siste fortvilet forsøk på å vinne udødelighet.

Det vil ta generasjoner å granske alle de skatter som var plassert i Hvelvet. De hadde god tid til å forberede seg, for solen deres må ha gitt de første advarslene mange år før den endelige eksplosjonen. Alt de ønsket å bevare, frukten av deres skapende evner, hadde de brakt hit til den fjerne kloden, i håp om at en annen rase ville finne dem og at de selv ikke ville bli fullstendig glemt.

Ville vi ha greid det like bra, eller ville vi ha vært for oppslukt av vår egen ulykke til å tenke på en fremtid som vi aldri ville få se eller ta del i?

Bare de hadde hatt litt mer tid! De kunne reise fritt omkring mellom planetene i sitt eget solsystem, men de hadde ennå ikke lært å krysse de interstellare avgrunnene, og det nærmeste solsystem var hundre lysår borte. Og selv om de hadde kjent hemmeligheten om transfinitive hastighetsaggregater, ville ikke mer enn noen få millioner kunne ha blitt reddet. Så kanskje det var best som det gikk.

Selv om de ikke hadde vært så foruroligende menneskelige som deres billedhuggerkunst viste, ville vi likevel ha beundret dem og sørget over deres skjebne. De etterlot tusenvis av visuelle dokumenter og maskiner til å vise dem med, sammen med detaljerte illustrerte instrukser som vil gjøre det forholdsvis enkelt å lære skriftspråket deres. Vi har studert mange av disse billedbåndene, og for første gang på seks tusen år gitt liv til varmen og skjønnheten i en sivilisasjon som på mange måter må ha vært vår egen overlegen. Kanskje viste de oss bare det beste, men det kan man neppe bebreide dem. Deres verdener var vakre, og byene deres var bygget med en eleganse som kan måle seg med hva som helst på Jorden. Vi har sett dem i lek og arbeid, og deres musikalske språk har nådd oss tvers over århundrene. En scene står fremdeles tydelig for meg - en flokk barn på en strand med underlig blå sand. De leker i bølgene slik barna på Jorden gjør. Merkelige piskelignende trær vokser langs stranden, og et kolossalt dyr vasser i skyggen av dem, uten å vekke noen særlig oppmerksomhet.

Og solen synker i havet, ennå varm og vennlig og livgivende, den sol som snart skal forråde dem og utslette all denne uskyldige livsglede.

Hvis vi ikke hadde vært så langt hjemmefra og følsomme for ensomheten, ville vi kanskje ikke ha blitt så grepet. Det er mange av oss som har sett ruiner etter gamle kulturer på andre kloder, men de har ikke gjort så dypt inntrykk på oss. Denne tragedien er uten sidestykke. En ting er å visne å dø, slik også nasjoner og kulturer på Jorden har gjort. Men å bli utslettet så fullstendig, på høyden av en kulturell blomstring og uten en eneste overlevende. Hvordan kan noe slikt forenes med troen på en barmhjertig Gud?

Mine kolleger har spurt meg, og jeg har gitt de svarene jeg kan. Kanskje du kunne gjort det bedre, fader Loyola, men jeg har ikke funnet noe i dine ”Åndelige Øvelser” som kan hjelpe meg her. Disse mennesker var ikke onde. Jeg vet ikke hvilke guder de tilba, hvis de i det hele tatt dyrket noen. Men jeg har betraktet dem over svelget av århundrer, vært vitne til at den skjønnhet de brukte sine siste krefter på å bevare ble brakt frem igjen i lyset av deres innskrumpne sol. De kunne ha lært oss så mye. Hvorfor ble de utslettet?

Jeg vet ikke hva mine kolleger vil svare når de kommer tilbake til Jorden. De vil si at universet verken har formål eller plan, at ettersom hundre soler eksploderer hvert år i vår galakse, er det akkurat i dette øyeblikk en rase som dør et eller annet sted langt der ute. Om denne rasen har vært god eller ond i sitt liv, spiller ingen rolle når enden kommer: det finnes ingen guddommelig rettferdighet, for det finnes ingen Gud.

Det vi har sett beviser selvfølgelig ikke noe slikt. Enhver som argumenterer på denne måten er styrt av følelser, ikke logikk. Gud trenger slett ikke rettferdiggjøre sine handlinger overfor menneskene. Han som bygget universet kan rive det ned igjen når han vil. Det er hovmod - det er farlig nær blasfemi - for oss å si hva Han må eller ikke må gjøre.

Alt dette kunne jeg ha godtatt, hvor grusomt det enn er å se hele verdener og folkeslag bli kastet på ilden. Men man kommer til et punkt hvor selv den sterkeste tro må vakle, og nå, når jeg ser på beregningene som ligger foran meg, vet jeg at jeg omsider har nådd dette punktet.

Før vi kom frem til Føniks-tåken, kunne vi ikke med sikkerhet si hvor lenge det var siden eksplosjonen fant sted. Nå har jeg, ut fra astronomiske observasjoner og vitnesbyrdene på den ene overlevende planeten, vært i stand til å beregne tidspunktet pinlig nøyaktig. Jeg vet i hvilket år skjæret fra denne kolossale brannen nådde vår Jord. I dag er supernovaen bare et lik, som svinner bak det akselererende skipet vårt. Men jeg vet hvor strålende den en gang skinte på den jordiske himmel. Jeg vet hvordan den må ha flammet lavt på østhimmelen, som et tindrende fyrlys for orientens mennesker.

Det kan ikke være noen tvil: Det gamle mysteriet er endelig løst. Men likevel... Å Gud, det var jo så mange stjerner du kunne ha brukt. Hvorfor måtte du overgi nettopp dette folk til ilden, for at tegnet på deres undergang skulle lyse over Betlehem?

Sammen med Stanley Kubrick skrev Arthur Charles Clarke manuskriptet til filmen "2001: En romodysse". Manuskriptet bygger på Clarkes novelle ”The Sentinel” (1951). For ”Stjernen” fikk han en litteraturpris i 1951 som Årets beste novelle. Her - som så ofte ellers er hans noveller gjerne illustrasjoner til naturvitenskapelige problemstillinger og paradokser. “The Star” er oversatt etter samlingen “The other side of the Sky”, Harcourt, Brace & Co, 1958.










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.