Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt torsdag 23 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Hjemkomsten
30.11.2006 00:55
Rundt påsketider i 2004 var jeg på tre ukers pilegrimsvandring med start i Le Puy en Velay i Frankrike. Å vandre alene på pilegrimsveien i det vakre landskapet, i sol og regn og snø og vind, var lett – selv om sekken tynget og foten verket for hvert steg de siste dagene.

Jeg visste stedet jeg skulle til, dagens etappe var fastlagt, og der framme ventet min nye franske venninne Monique, en seng, mat, og sannsynligvis flere andre ukjente pilegrimer. Hver kveld, ved dagens mål, ble jeg ønsket velkommen inn i et fellesskap. Noen pilegrimer som hadde passert meg, hadde sett navnet mitt i bøker i kirkene jeg hadde vært innom, med frimerket til pilegrimskontoret, og utbrøt: ”Ah, Maria de Norvège!” Jeg ble gjenkjent. ”Radio Camino” hadde fortalt om meg.

En uke etter hjemkomsten får jeg kort fra Monique. Hun er kommet til Moissac på sin videre vandring til Santiago de Compostella. Hun begynner med et bekreftende ”I MISS YOU”!!! Og spør på sin fransk/engelsk: ”How is your come back?” Tårene presser på! Jeg skulle så gjerne heller ha gått der sammen med deg videre mot Santiago de Compostella! Det var så herlig uforpliktende! Bare gå! Bare være! Se skjønnheten i landskapet, blåne bak blåne, se vårblomstene, høre ellevill fuglesang, kjenne vinden og regnet og vårsolas milde varme!

Jeg er ikke forberedt på reaksjonen ved hjemkomsten. Å komme tilbake blir et brutalt møte med meg selv og med hverdagen. Heldigvis finns det mennesker som har gått pilegrim før meg og vet hvordan det er å komme hjem igjen, - og møter meg med oppmerksomhet, tid, lyttende sinn og god vin!


Hjemreisen starter med tidlig frokost i herberget til M. Carjac de Lagarrigue. Jeg skal ta buss kl. 07.10 fra Carjac til Figeac. Monique står opp for å spise sammen med meg. Ute fra Berlin og Serge fra Quebec er også oppe for å starte tidlig. Vi skilles med ”On verra!” ”Vi sees!”

Avskjedsklemmen med Monique berører meg sterkt. Vi har vandret sammen i femten dager. Hun har planlagt de første ukene av sin vandring i detalj. Hun skal gå i tre måneder. Hun vet mer om veien, hun kan språket og snakker flytende engelsk. Jeg kjenner meg så trygg i hennes følge. I løpet av disse 15 dagene har hun blitt den storesøster som jeg har savnet hele livet. Min storesøster døde før jeg ble født – jeg bærer hennes navn. I tanken har hun vært der, og nå møter jeg henne i Monique.

Det er sterkt å oppleve hvor knyttet jeg blir til et menneske i løpet av vel to uker. Det er så mye som stemmer. Vi er like gamle, kortvokste og mørke, vi er begge fra små gårdsbruk og bor nå i storby. Hun er den eldste i søskenflokken med to yngre søstre, jeg den yngste med to eldre brødre.

Vi har hver for oss planlagt samme dagsetapper, og hun ringer og reserverer seng for meg også dit hun skal. Hun er nøye på tøyeøvelser etter dagens etappe. I det hele tatt, jeg lærer mye av Monique. Hun er raskere enn meg på alle områder, med alle ritualer med å massere føttene, gjøre tøyeøvelser, skrive i dagboka og ha sekken pakket til avmarsj. Jeg får se hvor treg og omstendelig jeg egentlig er! Vi går i hvert vårt tempo, og jeg ankommer ofte bestemmelsesstedet flere timer etter henne. Det er godt å vite at jeg er ventet!

Tilbaketuren er begynt. Jeg bytter fra buss til tog i Figeac, og har vel en time til Aurillac med togbytte til St. Germain des Fosses.

Tretoppene er skjult i tåken denne morgen. Jeg befinner meg i et tomrom. Hvor har jeg vært? Har det hele vært en drøm? Hvor skal jeg hen? Hele landskapet ligger i tåke. Et lite lysglimt på himmelen indikerer at solen er der et sted. Monique går videre. Jeg reiser tilbake til Norge. Min disponible tid er brukt opp for denne gang, og foten ville ikke klart å gå en dag mer!

Nå regner det. Vindusviskeren på toget beveger seg langsomt. Jeg tørker tårene og pusser nesa. Il pleut! Je pleure! Det regner! Jeg gråter!

Toget kjører langs en liten elv. Vannet renner i motsatt retning. I hvilken retning beveger jeg meg? Nedover eller oppover? Det kreves mer krefter å reise mot strømmen – det presser mot brystet over å ha forlatt medvandrerne for å reise hjem.

Etter hvert lyser solen gjennom skylaget. Allikevel er jeg så trist? Har jeg gått av meg all forsvarsmekanisme for og kontroll av følelsene? Hvorfor vil jeg ikke hjem? Jeg aner vagt en drøm sist natt, på fransk, men klarer ikke helt å hente den fram. I vesken finner jeg en Granny, en godbit som jeg fikk av Monique i går, og spiser den.

Sola bryter helt fram i skyene idet jeg ankommer Aurillac, med togbytte mot St. Germain des Fosses. Snart er jeg på Paristoget til Lyon. Landskapet er litt åpnere. Ved Le Lipran er det snø på stasjonen! Det er 14. april. Jeg døser og sover litt før neste togbytte. Der er det litt ventetid til neste tog, og jeg rekker akkurat ”dagens”; lammelår i urter.

Jeg ankommer Lyon i 17-tiden. For første gang på turen kjenner jeg meg bortkommen. Hva nå? Hvordan finne overnattingssted? Her er det ikke noe pilegrimsherberge, og ingen Monique som har bestilt på forhånd! Jeg sjekket tidene til flybussen, går den tidlig nok til å rekke flyet mitt i overmorgen med avgang kl.06.45? Jeg får hjelp på ”SOS-traveller” til å finne et hotell i nærheten. Etter å ha sjekket inn og kommet opp på rommet, kommer ensomhetsfølelsen igjen. Jeg kjenner meg så sliten, usikker og alene i en storby, langt fra den forutsigbare Caminoen, i fellesskap blant mennesker med samme ærend.

Jeg må ut og få meg noe å spise, og havner etter hvert på ”The Globetrotter”, et brasseri, der jeg spiser pizza for første gang på turen. Jeg ser meg rundt, og registrerer at her er vi mange som sitter en og en ved bordene. Jeg minnes måltidet kvelden før, på ”Le Carjac gourmand”, der vi satt fem pilegrimer og hadde et utrolig hyggelig måltidsfellesskap; Monique fra Grenoble, Jean Claude, også fransk, Ute fra Berlin, Serge fra Quebec, og meg. Avskjedsmåltid for meg! Jean Claude spanderer vin på alle og Ute spanderer cognac. Caminoen gir et eventyrlig fellesskap! Jeg savner det dypt her jeg sitter i ensomheten i en ordinær storby.
Caminoen forener mennesker med ulik bakgrunn, nasjonalitet, religion, motiv og alder. Vi kommer i prat, utveksler tanker og ideer. Bryr oss om. Det er en egen livsstil på denne veien.

Neste dag er jeg turist i Lyon. Jeg har lest at gamle Lyon, VIEUX-LYON, er verd et besøk. På turistkontoret treffer jeg en dame som snakker svensk/norsk, og får god informasjon om hva jeg bør se. Jeg besøker Cathédrale St-Jean, med bl a et vakkert glassmaleri med de gode og de onde englene. Tar kabelvognen opp til Fourvière og vandrer i den storslåtte Basilikaen der. I krypten er det en flott informativ utstilling om Caminoen og St. Jaque, og et stort halvferdig mosaikkbilde av Jakob og pilegrimshistorien.

I et antikvariat kjøper jeg et postkort fra Le Puy fra jubileumsåret 1910! En kjær suvenir fra startstedet for min pilegrimsvandring. Gamle Lyon er – i likhet med deler av Caminoen – på Unescos liste over bevaringsverdige steder. Vel verd et besøk!

Tilbake i Oslo neste dag blir jeg møtt av gode venner! Herlig! Noen som gjerne hører på – bruddstykker av tre ukers opplevelser!

En uke senere kommer så Moniques spørsmål: ”How is your come back?” Og jeg svarer henne med ”good, empty and lonely”.

Good: Godt å bli møtt av en som kjenner veien, som kjenner hjemkomstens smerte og tomrom.

Empty: Jeg kjenner meg tappet og tom innvendig. Det er åpent inn til følelsene. Forsvarsmekanismene er koblet ut. Dagen etter hjemkomsten er det prinsessedåp som blir overført på TV. Jeg ser den. Aldri før har salmesang og forkynnelse gått så rett inn og rørt ved følelsene – tårene strømmer gjennom hele seremonien.

Lonely: Jeg går videre alene i mitt indre landskap. Savner Monique og de andre jeg møtte på veien. Savner fellesskapet. Det kom alltid noen andre på veien, som tok meg igjen, som ventet på meg på herberget.

”Do you believe in His presence?” (Tror du på Hans nærvær?)
I byen Saint Côme d’Olt gikk Monique og jeg innom prestekontoret (katolsk) for å få et ekstra stempel i pilegrimspasset. Der møtte vi presten Albert, og ble stående og prate med ham i ¾ time! Han syntes tydeligvis det var spennende med en luthersk pilegrim fra Norge! Monique er katolikk. Vi hadde en teologisk samtale der på morgenkvisten, Monique, Albert og jeg. Plutselig ser han meg direkte inn i øynene og spør: ”Do you believe in His presence?” Og jeg kjenner der og da at, ”Yes, I do!” (Ja, det gjør jeg!)

Siden den dagen kan jeg visualisere Kristus som min medvandrer mer tydelig enn før. Her jeg vandrer alene i mitt ytre og indre landskap, er Kristus nå mer tilstede.
Samtalen med presten Albert i byen med det vridde kirkespir var 6. april, min dåpsdag!

Maria Aase










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.