Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
24. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Vandring på St. Olavsleden (Åre-Stiklestad-Nidaros),11.-23.juli 2006
16.11.2006 12:05
Etter at jeg ble ”kallet” til vandringen i 2003, Roncesvalles- Santiago de Compostela, har jeg siden vandret hvert år: i Frankrike, Slovenia og Norge. Pilegrimsvandringer ble til en bevisst livsstil for meg. Noe jeg vil, ikke må, skal eller bør. Uten forventninger. Av Julija P. Lande

Men jeg erkjenner en slags indre spenning, ydmykhet, litenhet om jeg ville klare utfordringen i møte med det hellige, det ukjente, meg selv. Jeg lar ikke tankens bekymringer, begrensninger og avsporinger ta motet og gleden fra meg. Det er gleden over livet som er den dype, mystiske drivkraften.

I år har jeg vandret  i Olav den Helliges fotspor fra Åre i Sverige til Nidaros. Reisen dit gikk med buss og tog.  Jeg fikk tilstrekkelig med hvile på Lavprisekspressens nattlige rute fra Oslo til Trondheim. Vennlighet, varsom kjøring og punktlighet er kvaliteter jeg fikk på kjøpet i tillegg til en rimelig billettpris. Min takknemlighet er stor. Bussen kom i god tid slik at jeg unngikk enhver form for stress for å rekke ”Nabotåget”: Trondheim-Østersund. 

På min første reise med Nabotåget var min oppmerksomhet delt mellom samtalen med min medvandrer, en pilegrimsnovise på 35 år som jeg ”tilfeldig” kom i kontakt med på fjorårets pilegrimsreise til Nidaros, og min observasjon av den mektige naturen. De enorme skoger på den norsk-svenske grensen fylte meg med en underlig følelse av mystikk (noe ukjent, vilt, mørkt, uforklarlig, skremmende…). Tanken overtok igjen. Jeg manet fram bilder av ville dyr: bjørn og ulv…Da jeg ga uttrykk for min angst for ville dyr, fikk jeg av min medvandrer et naturlig svar at det finnes både bjørn, ulv, elg, jerv,…i disse områder. Det var ikke en smule engstelse å oppspore hos min medvandrer! Noe mer ble det ikke sagt. 

Den ca 2 timers lange reisen opplevde jeg som kort, konsentrert, meningsfylt. En uunnværlig del av den helhetlige reisen. En intens selvobservasjon av mitt tankespinn som ikke hadde annet til mål enn å skremme, forvirre, avlede fra kontakt med den dypere, åndelige delen av meg.

Som guide på reisen brukte vi den ferske brosjyren ”En pilegrimsvandring fra Åre via Stiklestad til Nidarosdomen,” med vedlegg om praktisk informasjon, og beskrivelse av dagsetapper for en organisert gruppereise med start,15. juli. Vi oppdaget fort at denne  brosjyren var ufullkommen, særlig med tanke på pilegrimer som vandrer alene eller i mindre grupper. Den nyttige informasjonen om overnattings- og spisesteder var fraværende bortsett  fra Stiklestad og Trondheim. Inndelingen i dagsetapper var bra.  Det var alltid mulig å gjøre avvik fra dagsplanen, men vi hadde ingen behov for å gjøre det. En pilegrimsreise er for meg en naturlig rytme, og ikke et maratonløp, en prestasjon. 

Vandringen  startet fra Åre gamle kirke fra 1200 tallet.  Den flotte kirken med ånd huser et spesielt bilde av St. Olav med Karolinerhatt som minnes soldater som gikk  i felttog til Norge  i 1718. Blant reisende på disse veier nevnes også  den Heliga Birgitta (navn på en kilde i nærheten). På midten av 1800 tallet  begynte turistene å komme til Åre. De naturskjønne fjellomgivelsene  ble oppdaget og utvidet fra helsevandringer i fjellet til blomstrende turisme med  vintersport og jaktmuligheter for stadig flere kvalitets- og opplevelseshungrige turister.

Etter et kort besøk på turistkontoret, hvor vi ba om stempel på et selvlaget ”pilegrimspass”, fulgte vi veibeskrivelsen i guiden, dvs. fulgte asfaltveien vestover. På turistkontoret verken spurte vi, eller ble vi informert på selvstendig grunnlag om spesielle forholdsregler på vår reiserute. Derfor ”hamstret” vi verken mat eller penger. Var vi naive? Ikke tilstedeværende? Men ferdes vi ikke i et konsumsamfunn, overflodssamfunn? Virkeligheten innhentet oss ganske snart. Det var langt mellom pilegrimstegn. Uten lokalbefolkningens hjelp kunne vi  lett overse å krysse jernbaneveien ved Angena og den første umerkede gamle stenbro. En tilsynelatende lettvintvei skjerper ikke nødvendigvis oppmerksomhet for detaljer og den absolutte tilstedeværelse.

Det var de utalige vakre markblomster og en knallblå himmel som forvandlet den noe ensformige asfaltveien til en opplevelse av himmelen på jorda. De glade blomstene i alle farver: rødkløver, hvitkløver, blåklokker, prestekrager, ryllik, barberkost, skinte side om side og spredte glede, uten den minste trang til å fremheve seg. Gledespredere. Flotte alle sammen. 

Vår reise ble belønnet med et besøk i den store nygotiske trekirke, Duveds kyrka (Åres nye kirke) fra 1894. Kirken var åpent, noe som er mer et unntak enn regel, iallfall i Norge. En luftig, lys, romslig og fredelig kirkeatmosfære. Kirken var like vakker innvendig som utvendig.

Etter at vi tok kontakt med en forbipasserende fikk vi vite at det ikke fantes matbutikker eller overnattinger før Stalltjarnstugan ev. Skalstugan. Vi kjøpte oss mat(knekkebrød, ost og sjokolade) for minst to dager. I den eneste butikken, ICA på Duved kunne vi heller ikke ta ut kontanter.  På det tidspunkt var vi lite klar over konsekvensene  av å ha ”kontanter nok” på ferden gjennom utkanten av to høytsiviliserte konsumland. Vi erfarte at det å ha pengene på bankkontoen hjalp lite i den faktiske situasjonen hvor det bare ble spurt etter kontanter. Vi var for slitne og lite lystne til å returnere til Åre for å hamstre kontanter som skulle gi oss sikkerhet for å betale for tak over hodet underveis. Vi fortsatte til Duvedsby.

Asfaltveien gikk over til grusvei helt til Duvedsby. Vi stoppet opp ved Karolinermonumentet fra 1892 og Duveds skans ved elven. Landskapene Jämtland og Härjedalen ble overført til Sverige  i 1645. Under sommeren 1718 ble Duveds skans brukt som oppsamlingssted for karolinerne  under den mislykkede erobringen av Trondheim hvor hele 3000 soldater omkom pga. sult, utmattelse og dårlig påkledning under ekstreme værforhold. I dag er det her bygget et flott hotell, Millesgården, med utstrakt tilbud til privatpersoner og firma/organisasjoner. 

Vi får oss en rimelig overnatting i en liten hyggelig hytte med kjøkken, bad/dusj og TV for 300 svenske kroner.(Pålles Stugby, Duvedsbyen, 83015 Duved, tlf. 46 64720366, email.agnetha@icaare.com).Etter en god natts søvn på svensk jord og solskinnsvær fortsetter vi reisen til Stalltjarnstugan. Vi fulgte vanlig veiskilting. Veien gikk forbi en golfbane og det flotte været bare fortsatte. I et ubevoktet øyeblikk fikk jeg et stikk i leppa av en ”geting”. Jeg fulgte med i kroppens forsvarsmobilisering fra en gradvis nummenhet, og smerte. Igjen melde de destruktive tankene seg og smerten ble satt i fokus. Smerten fikk sin fulle oppmerksomhet ved at jeg begynte å massere den harde venstre kjevesiden samtidig som jeg prøvde å desinfisere munnen med en tyggegummi. Tålmodighet ga resultater. Etter flere timer med et skjevt ansikt forsvant smerten og kroppen falt til ro.

Tannforsen, Sveriges Niagara, var verdt besøket. Å bevare en slik perle fra kommersielle hensyn  er både verdig og riktig. De enorme vannmassene stilnet tanken umiddelbart. En ærbødighet og ærefrykt  ble til en  høydeopplevelse: å være til stede i livet fullt og helt med de enorme muligheter som den kraftfulle og evig  fornyende vannet symboliserte. En hellig stund på jorda hvor jeg ble klar over min skjørhet, litenhet i møte med det grensesprengende, skjønne og vitale. 

Veien videre med utsikt til Tannsjön med speilblank overflate, gikk i stillhet og letthet. Deretter gikk vandring langs det mektige Bodsjöedet på venstre side. Til og med tilløp til regnvær med tunge skyer, som løste seg opp, og noe tung trailertrafikk lot ikke påvirke den indre stillhet.  Etter en del leting for å skaffe oss en rimelig overnattingsplass fikk vi overnatte i en idyllisk, men enkel fiskebu i Stalltjärnstugan. Takknemligheten var stor. Og hvem var gladest, den svenske fruen som huset to pilegrimer eller vi to, vites ikke. Etter en rolig natts søvn fikk vi fornyet styrke til å vandre videre. Været var like flott.

Vandringen fra Stalltjärnstugan til Skalstugan fortsatte på den  urgamle pilegrims og handelsvei, kalt Skalstuguvägen, som forbandt Jämtland med Trøndelag.  Veien var  beriket med mange vakre gamle steinbruer og rasteplasser som Medstugan og Skalstugan.  Da  Sverige og Norge ble union i 1814 ble det viktig med gode veiforbindelser mellom disse to landene. En av disse mellomriksveier heter Karl Johansvägen, oppkalt etter den svenske kongen, Karl Johan XIV. Langs denne 5 mil lange Karl Johansvägen finnes det  hele 24 steinbruer, de fleste bygd mellom 1845-1865 . Hver og en av dem avspeiler historien om gamle tiders byggekunst . Først bygges det et hvelv av trestokker. På treverket legges det et tak med tettlagde steiner. På hver side lages det en mur av stein. Til slutt fylles det mellomrommet med stein og grus. 

Fra Moarna til Medstugan  går ruten gjennom et stort myrområde med rikt fugle- og planteliv. De flotte markblomstene (blåklokke, prestekrage, rød- og hvitkløver, storkenebb, marikåpe, smørblomst ,…) forvandlet reisen til et vakkert  fargerikt felleskap hvor tanken stilnet igjen.

En kort rast på Medstugan ble brukt til samtale med husvert samt matpåfyll. Vi ble konfrontert med den nakne virkeligheten at det ikke fantes muligheter til innkjøp av mat/spisemuligheter nærmere Vuku. Vi fikk den samme behandlingen, som etter deres utsagn en tysk pilegrim foran oss fikk, matpåfyll: en kartong med jus, et brød, knekkebrød og pålegg. Takknemligheten var stor. Vi badet underveis i Indalsälven og hvilte ved siden av de vakre steinbruer. Overraskelsen og undringen var stor da vi fikk både tak over hodet og mat på Skalstugan. Vi var velkomne både av vertskapet og gjester. Styrket ved å tilbringe natten i en god seng og lytte til uvær og regn var en opplevelse i seg selv. En varm dusj, den gode middagen, frokost og oppfordring til å ta med seg  nistepakke, oppfattet jeg som en ren, stor gave. Og alt dette for en symbolsk sum penger. Dessuten kunne vi betale med kort. Den spontane godheten fra vertskapet resulterte i en dyp takknemlighet.

Vår fjerde dags vandring, fra Skalstugan til Sul, begynte, fortsatte og avsluttet med regn og vind i Sul. Selv om det var kaldt, vått og jeg skulle ønske meg varme ullvotter, var reisen gjennom villmarka en stor opplevelse. De vakre trærne, vann, stien, gapahuk dannet en spesiell fin ramme for vandringen på den gamle Karl Johansvägen. Grenseovergangen ble markert med en steinrøys. Veien fra det høyeste punktet, ca 650 meter over havet, gikk nedover i skogsterrenget forbi Ådalsvollen setra og  en nedlagt tollstasjon. Vi fikk en betydelig utfordring med å finne veien til hengebrua over elva Ina. I samtale med folk fra bygda fikk jeg vite at pilegrimsmerket ikke ble flyttet samtidig med flyttingen av hengebrua. En ren forglemmelse ble til irritasjon for oss som etter en anstrengende reise over fjellet i fullt uvær var både sultne og gjennomvåte. Jakten på å få tak over hodet i et pøsende regnvær var mer utfordrende enn som så. Avvisninger fra folk hvor vi banket på førte til at vi to skilte lag. Etter flere km frem og tilbake og banking på dører, fikk jeg endelig tak over hodet i den nedlagte skolen på Sul.

Veien fra Sul til Inndal camping gikk jeg alene. Etter besøk ved Olavskilden, fulgte jeg rådet fra folk som hadde kjennskap til ruten over fjellet, om å velge i stedet den gamle kongeveien. Siden det regnet, var tåke og dårlig sikt, overvant jeg fristelsen og vandret den alternative veien, mesteparten i ulendt skogsterreng. At jeg ombestemte meg, var også pga. andre omstendigheter. Omtrent ved riksgrensen på fjellet skiftet jeg SIM-kortet fra NetCom til Chess. Leverandørbyttet gikk ikke knirkefritt. Sikkerhetskoden stoppet all kommunikasjon med omverdenen som varte helt til jeg kom hjem. Fra Sul hadde jeg vandret uten ”sivilisasjonens krykker”, dvs. klokke og telefon. Det skapte overhode ingen problemer. Tvert imot. Det var herlig å vandre i stillheten i den mektige naturen. På vandringen gjennom skogen lesket jeg meg med molter som stilnet både tørst og sult. Da tanker om et ”mulig” møte med bjørn ble påtrengende, så jeg plutselig en hytte i skogen. De skumle tanker forsvant som dugg for solen. Slik ble reisen til en herlig opplevelse i stedet for en panikkartet belastning. Det gikk virkelig opp for meg hvor lett det var å bli forstyrret av fortidens minner som ødelegger for å være i det som er. Det er riktig at mannen som åpnet skolen for meg fortalte meg at det var observert bjørn i nærheten av den nedlagte tollstasjon.

Det var en lang vandring og det var godt å få hvilt seg på Inndal camping. Det måtte rasjoneres med mat. Sekken ble lettere uten mat da jeg dagen startet på den siste etappen inn til Stiklestad. Mye asfalt og grusvei. Rasting på Gjermundshøgda. Jeg speider utover området hvor Verdalsraset  gikk natt til 19.mai 1893, og har vansker med å forestille meg den store katastrofen. Etter en avstikker til Hegstad-marka (samling av kulturminner fra jernalderen) gikk jeg med faste og bestemte skritt til Stiklestad. En ærbødighetsfølelse vokste i meg som fordrev sult og tretthet. Jeg fikk en fin mottakelse og overnattingsplass på den nyåpnede pilegrimshuset” Moxneslåna”. På veien til Verdal sentrum for å kjøpe meg litt mat, deltok jeg  på friluftsmesse for pilegrimer på St. Andreas  kirkested. Klokkeren fra Stiklestad kirke tok seg god tid til samtaler og omvisningen av leden. Siden jeg hadde vært på Stiklestad i fjor(avsluttet pilegrimsferd fra Trondheim-Stiklestad) hadde jeg ikke så mye behov for flere dagers opphold på Stiklestad.

Dagen etter, mer på tross av regnvær og mangel på å treffe andre pilegrimer, fortsatte jeg vandringen mot Nidaros. Det var flere grunner til at jeg valgte en alternativ vandringsrute deler av pilegrimsruten mot Nidaros. Jeg vandret om Levanger under en ubeskrivelig vid, lys og åpen himmel. Trettheten forsvant  umiddelbart. Jeg hadde en følelse av at det bare var meg under den vakre, lyse himmelen.  Det ble mange skritt og kilometer, mest på hard asfalt, før jeg kom til Moen campingplass hvor jeg overnattet. 

Siden jeg ikke hadde en klokke, våknet jeg etter magefølelsen. Kl.8.00 startet  jeg  vandringen mot Åsen. På veien lesket jeg meg med søte markjordbær som ventet på meg. Det var en stille reise. En del trafikk, men ingen mennesker å se før jeg kom til Skogn hvor jeg forhørte meg om veien videre. Jeg ble overrasket da en hollandsk eier av et gartneri på Skogn spurte meg om jeg var sulten, eller trengte noe. Jeg tok med glede imot vann og litt frukt. Jeg rastet på Fugletårnet ved Gullberget campingplass. Det var en usedvanlig stillhet og god atmosfære i observasjonshytta. Ingen fugler å se eller høre. Jeg vandret videre til Åsen sentrum. På veien oppover bakken kjente jeg at jeg trengte hvile. Jeg spurte etter overnattingsplass på flere steder før jeg banket på Åsen menighetshus.  Lettelsen var stor da jeg fikk overnatte på en ledig sofa i menighetssalen. 

Etter å ha lyttet til rådene fra lokalkjente folk bestemte jeg meg å ta toget til Skatval. På veien til togstasjonen  kom jeg tilfeldig forbi en buss som skulle i den samme retningen. Jeg tok den og angret ikke fordi busstoppestedet var like ved Skatval kirke. Men jeg ble skuffet like mye som dagen før og mange ganger etter: kirken var nemlig låst. Jeg følte at jeg mistet noe.

Jeg fortsatte veien videre, men lengtet å vandre på pilegrimsruten igjen. Slik tok jeg en stor omvei for å komme meg til Okkelberg kapell. Siden jeg var både innom Hegra og Værnes kirke i fjor var skuffelsen ikke så stor da jeg møtte stengte dører i år. Siden jeg fikk overnatting i Lånke menighetshus fikk jeg på nytt adgang til å se den vakre kirke.

Veien videre gikk langs pilegrimsruten. God hjelp fra lokalfolk kompenserte for den noe mangelfulle oppmerkingen. Særlig utfordrende var det å følge ruten gjennom skog hvor skoghogst  har endret/utslettet  merkingen. Skiltingen  av steder som Høyby manglet. Ruten gjennom Malvik var noe lettere og bedre merket  særlig etter  Nygaardsvolden til Bakken hvor St. Olavsleden møter Romboleden som kommer fra Mostadmark i øst. Overnattingen var igjen et stort problem som igjen løste seg ved hjelp av lokalkjente folk (gode medhjelpere). Å overnatte i et hellig hus, Mostadmarka kapell, var en opplevelse i seg selv.

Den vakre ruten gjennom skogen (”Kjerkstien) fra Bakken til Engan krevde min fulle oppmerksomhet. Iblant måtte jeg stoppe opp og finne tilbake til den siste markeringen  for å finne retning. Iblant ønsket jeg meg flere merkinger og jeg skulle ønske å være med på merkingen. Det var en stor utfordring for meg som var helt ukjent med landsdelen ruten gikk gjennom. Oppdateringen av ruten er en annen viktig ting som gjelder ikke bare St.Olavs leden, men alle eksisterende pilegrimsruter. Selv om du er oppmerksom så er det lett å gå seg vill.

Resten av reisen gjennom Malvik kommune gikk langs asfalterte veier og sykkelstier. Merkingen var overraskende bra helt til Ranheim kirke. Privat overnatting, et steinkast fra Trondheimsfjorden og med den flotte utsikten til Frosta og Tautra, ble en fornyelse og opplevelse. Å følge ruten fra Ranheim kirke var ikke lett. Det fantes rett og slett ingen merking eller sti helt til Grilstad. Vandringen på Ladestien langs fjorden var en ny opplevelse på en varm sommerdag. Det  ble flere avkjølinger i det varme sjøvannet. Takket være det fine været valgte jeg den lengste veien, veien over Østmarkneset (Jarlerunden)  pp til Lade og deretter Lademoen kirke. Jeg skulle ønske meg flere og mer synlige merkinger for å unngå de mange  henvendelsene til forbipasserende om hjelp.

Det var noe mangelfull merking helt til Gamle bybro over Nidelva. Jeg nærmet meg sakte og ærbødig Nidarosdomen fra Hadrians plass hvor rutene fra syd og nord møttes igjen.

Møtet med Nidarosdomen var et nytt høydepunkt. Bare å være i denne vakre katedralen er en tidløs opplevelse. Stillhet, de sterke energier og romopplevelse gir en kraft og indre ro som følger med deg hvor du går. Dette er en gledens og fredens kirke, et hellig sted på jorda.

Ved hjelp av en hellig og en usynlig beskyttende kraft har jeg på en ydmyk måte gjennomført pilegrimsvandringen fra Åre til Nidaros uten uhell. Jeg har overvunnet angst for dype, ukjente skoger og funnet retningen når jeg hadde mistet den. Denne indre roen er en stor gave for meg som jeg tar med meg på min livsvei. Jeg er dyp takknemlig for vandringen som er en syntese av fysiske, mentale, følelsesmessige og åndelige sider.  

Min tilbakemelding til de ansvarlige for pilegrimsveien blir : Helhetsinntrykket er i overveiende grad positivt og kompenserer for mangler som oversikt over overnattings-og spisesteder og stedvis uteblitt eller mangelfull merking av pilegrimsruten. Den må aldri bli et fornøyelsessted for overfladiske turister. 

Overraskelsen og undringen min var stor da jeg kort tid etter St. Olavsleden gjennomførte  pilegrimsvandringen  på den ”etablerte” ruten fra Tønsberg-Oslo.  Som guide på reisen brukte jeg Eivind Luthens: Pilegrimsguiden:Tønsberg-Oslo-Hamar. Verbum forlag, 2003. Jeg trodde at den 3 år gamle ruten ville bli en mindre utfordrende reise. Jeg tok feil. Utfordringene, spesielt med overnattingen og merkingen, var kanskje enda større. Dessuten  var det et stort problem med lukkede kirker. Takket være tilfeldigheter (velvillige kirketjenere og begravelser) at fikk jeg se: Borre kirke, Sande kirke, Gamle Skoger kirke, Frogner kirke , Røyken kirke og Asker kirke. Pilegrimsveien var i overveiende grad ikke bra nok vedlikeholdt og jeg trengte mye hjelp av lokalbefolkningen. 

MYRULL

Hvite blikkpunkter.
Minner litt om uventet sne
i september.
Pjusket i regnvær, uten selvtillit.

Men se dem i solskinn,
Når dagen er høyhimlet og blå.
De er som kloder,
spunnet av lys,
en stolt arme’,
på veg mot seier,
med vaiende hjelmpryd, hvite,
skinnende i solens bris.
 

Sommerens siste krafttak.
Du møter dem på vei fra fjellet,
En høstdag, mellom kjerr og myr,
En lysende åker av livskraft!
 

Du blir slått av undring
og glede over denne veiviser
i utholdenhet, mens jorden svinger
inn i vinterens skygge.
 

Odd Irtun










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.