Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november

Pilegrimspåske
på Malta
Blir du med?

      
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Pilegrim ved Verdens Ende
07.11.2006 21:53
Verdens Ende er ikke bare på Tjøme. Det er mange steder med det samme navnet rundt omkring i Verden. Den landskjente pilegrimseksperten Eivind Luthen har nylig gitt ut bok om disse stedene.

Fra Øyene, næravisen for Nøtterøy og Tjøme

 2 november 2006

 
– Vi trenger et sted i fred og ro. Så vi kan sette oss ned og meditere, også vi som ikke er så glad i å gå i kjerka.

Et sånt sted er Verdens Ende, sier Eivind Luthen, religionshistoriker, Norges pilegrimsentusiast nummer én og forfatter.Han håper at Verdens Ende kan bli bevart som hva det er, et sted å nyte stillheten, men gjerne også et sted hvor vi kan hygge oss med konserter og teater.

– Men fri oss for all del fra kommersialiteten og et Verdens Ende som et opplevelsesland. Her er det opplevelser nok, ikke minst i stillheten.

 Forlis ved Verdens Ende

Nå har han kommet med ny bok, denne gang om Verdens Ende. Men ikke vårt  Verdens Ende, nei  flere av Verdens Ende-ne rundt omkring i Verden. For det er mange av dem.

Boka oser av dramatikk, for som Eivind sier det, er ikke Verdens Ende på Tjøme bare pene jenter en sommerdag. Det er også sjømannshustruen som sammen med ungene sine speider etter far og lurer på om han kommer hjem.

– Og mange kom ikke hjem. Bare rett her utenfor oss har det vært mange forlis, for ytre Oslofjord kan være tøff nok. Loser og fiskere har omkommet her. Og seilskutemannskap. Rett uti her møtte Pol III tyskerne, og kaptein Leif Welding Olsen ble Norges første krigsoffer under den andre verdenskrig.

Mange av de andre stedene med det samme navnet har sørget for undergangen til enda flere skip og sjøfolk. Det blir myter av sånt.

Eivind Luthen ramser opp: Land’s End både i Cornwall og ved San Fransisco, Finistère i Bretagne og Finisterre i Galicia – boka hans forteller både i tekst og bilder om fiskere og sjøfolk som endte sine dager i brenningene.

Finisterre, forresten, er spesielt interessant for pilegrimsvandreren Luthen. For det velkjente pilegrimsmålet Santiago de Compostella ligger bare fire dagsmarsjer unna. Derfor går pilegrimene gjerne først til Santiago, før de vandrer videre til Finisterre. Der brenner de vandrestaven og de kanskje utslitte klærne fra vandringen og kler seg i nye. De er ved målet. Det gamle mennesket dør, og det nye fødes.

Navnet

Og det er flere steder som er nevnt i den innholdsrike Verdens Ende-boka –  Puento Arenas i Chile og Ushuaia i Argentina. Ja til og med i Sverige har de sitt eget Verdens Ende, i Trosa sør for Stockholm.

Hvorfor dette navnet – Verdens Ende, Eivind?

– Navnet er helt naturlig. Hva er bortenfor horisonten? Tipper vi utfor kanten, spør han tilbake. Og han innrømmer at han har sterke følelser når han forlater Oslofjorden med båt, og passerer Færder og Verdens Ende.

– Når jeg sitter her på land, lengter jeg ut. Den samme lengselen har jeg når jeg er på vei ut i Verden. Men da er lengselen parret med en hjemlengsel tilbake, sier pilegrimen, som sist sommer gjorde det stuntet det er å gå fra Oslo til Nidaros sammen med seks innsatte fra Bastøy.

– Err'u gæ'ern, de kunne jo ikke rømme eller finne på noe annet sprell. Da hadde de jo ødelagt alt for dem som kommer etter. Neste år går vi fra Slottsfjellet og Tunsberg.

Mannen som ikke er mer enn sånn måtelig glad i å gå i kjerka, bærer på en lengsel. Kall den gjerne religiøs. Det handler om å finne virkeligheten bak virkeligheten, og for både fanger og folk flest kan det handle om å finne seg sjæl.

Og så handler det om de gode historiene. De kan vi lese i bøkene, som i «Pilegrim ved Verdens Ende», utgitt i to tusen eksemplarer på Verbum Forlag. I Pilegrimsfellesskapet St. Jakob som han er grunnlegger og leder av, finner han mange og gode historier, ikke minst i utkanten av alt som har med pilegrimsvirksomheten å gjøre. For Eivind Luthen er en askeladd, som gjerne roper «Jeg fant, jeg fant», og mer enn villig overbringer funnet til oss andre. 

Flere bokprosjekter

– Vil du høre hva jeg fant midt i svarteste Fåvang, omtrent så langt unna saltvann som du kan komme i dette landet, spør Eivind.

– Jo, en tre meter høy skulptur som viste seg å være en gallionsfigur fra hvalkokeriet Thorshøvdi. Der sto den på en gård langs pilegrimsleden, plassert tvers overfor et nytt Olavskapell som gårdeieren hadde bygd.

Eivind synes det var en merkelig plassering, og at den vel egentlig bør tilbake til Sandefjord hvor den hører hjemme. Men det er nå uansett en god historie om et kokeri som skulle selges til Japan, og en gudbrandsdøl som fikk kjøpt klenodiet hos en skraphandler for metallprisen.

– Jeg opplevde det som et nytt møte mellom Olav den Hellige og Dalegudbrand tusen år etter, konkluderer han.

Sånne opplevelser setter spor inni Eivind Askeladds hode og sinn, og hvis det skulle passe inn i sammenhengen, kan det godt hende at også gallionsfiguren kan passe inn i et puslespill i en artikkel eller ei bok. På samme måte som Verdens Ende-bildene, -heftene, -gjenstandene og de utallige andre merkelighetene som flyter rundt på det overfylte pilegrimskontoret i hovedstaden, gjerne kan bli godt stoff.

Kommer det flere bøker?

– Egentlig har jeg samlet alt stoffet jeg trenger til ei bok om rundkirker. Jeg må bare låse meg inne en måneds tid og samle trådene, sier han, og håper årets bok selger så bra at Verbum kan bli med på et nytt prosjekt.

– Vi har forresten Norges mest spennende kirkeruin i Tønsberg – Olavskirken. Den burde jo absolutt vært gjenreist, dagdrømmer han. Tenk på at når de finner så mye som bare antydninger av en kirkeruin i fattige Georgia, går det ikke lenge før kirken er gjenreist. Så hvem er det som er fattige, spør Eivind Luthen.

Som om noen dager flyr til Gran Canaria, ikke for å sløve på stranda, men for å gå ombord som mannskap på en 42 fots havseiler, og seile over til Karibia. Over i Amerika, både i nord og sør, har han planer om å besøke flere av stedene han har skrevet om. Det blir en lang reise, som reiser etter Eivind Luthens mening, skal være.

Neste år vil han gi ut et temanummer av tidsskriftet Pilegrimen, viet den sakte reisen. Der kan vi nok sikkert få lese om opplevelser fra den kommende turen.

 – Og hvis pengene holder, kan det hende jeg får oppfylt en drøm jeg har hatt lenge – å reise med tog trukket av et damplokomotiv i Patagonia. Det går sakte, sakte...

Tom Brodin

 










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.