Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
21. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Møte med Guds egne trær
06.11.2006 11:31
Min bysantinske pilegrimreise fra Georgia gjennom Tyrkia og Syria sluttet i Libanon.

Av Eivind Luthen

Men møtet med Beirut var forstemmende.

Ruinene fra borgerkrigen var erstattet av bankpalasser, luksushotell og snobbebutikker, alt kledd i kald marmor. Her var det lite som fortalte meg at jeg var i Midtøsten. Det kunne like gjerne være i Wall Street. Store Mercedeser og menn i silkedresser dominerte gatebildet.

Jeg rømte byen til fordel for Qadishadalen 130 km nord for hovedstaden.

Det var som å komme til en annen verden. Forreven, vill, dyp og bratt slynger denne veldig ravinen seg østover, inn i landet.

Veien bukter seg på kryss og tvers, stadig oppover gjennom vakre, små landsbyer som ligger på hyller nær dalstupet. Frukttrær og frodige haver ligger som fargerike lappetepper. Kirker og klostre klamrer seg til bratte dalsider, noen hugget inn i fjellet, bare tilgjengelig via smale stier og små terasser.

Med ett er jeg i maronitternes rike, en kristen ortodoks trosretningen som går tilbake til 500-tallet. Qadisha betyr hellig. Gjennom århundrene søkte mange seg til denne utilgjengelige dalen; noen for å unngå forfølgelse, andre for å søke kontemplasjon.  Det kunne være munker, eremitter, asketer, anchoritter, ja til og med sufier, eller også muslimske mystikere som fant et fristed her inne.

Omsider fikk jeg øye på de berømte libanesiske sedertrærne.

 I et dalsøkk under det 3000 meter høye Qornet es Sawda’s mektige fjelltopp, skimtet jeg et skogholt. Det er "Arz ar Rab" -  Guds egne trær, tenker jeg, urgamle kjemper som rager høyt i været. Tilsammen utgjør det vesle reservatet i dag omlag tre hundre og femti trær. Enkelte er mange hundre år gamle mens kun fire av dem var storvoksne allerede under folkevandringstiden. Den gangen dekket disse trærne store deler av høyfjellene i Libanon.

Sedertrærne er vintergrønne nåltrær som ligner lerketreet. De vokser sakte, men blir desto mer seige og harde. De kan bli opptil 40 meter høye og 12-14 meter i diameter, og de lukter godt og sterkt.

Takket være sine majestetiske dimensjoner og hardhet ble sedertrærne ofte brukt i større bygninger. I Gamle Testamentet kan vi lese at i Salomons tempel ble sedertre anvendt til takbjelker, søyler og panel. Også sumeriske og babylonske konger hentet trevirke til sine helligdommer fra Libanons skoger. Spesielt interessant i vår sammenheng er at apostlen Jakob ble lagt i en kiste av sedertre, skal en tro en av legendene.
Fønikernes rolle som sjøfarende handelsnasjon kan ikke tenkes uten sedertreet som utmerket seg spesielt godt til skipsbygging, for treets egenart gjorde det blant annet motstanddyktig mot den fryktede skipsmarken. Men også egypterne hentet sitt skipstømmer fra Libanon. I 1954 ble det avdekket to kongelige lystfartøyer i en grav nedenfor Kheops pyramide, og det avslørte at de fire tusen år gamle sedertreplankene var i god stand.

Men årtusener med rovhugst satte sine spor ­og de siste skogene forsvant da tyrkerne anla Hijaz-jernbanen i 1895  og brukte sedertrær som sviller.

Hijaz betyr pilegrim, og toglinjen ble anlagt fra Istanbul til Medina i Saudi- Arabia  i den hensikt å frakte de troende på en sikker og effektiv måte.

Mitt møte med sedertreskogen var pilegrimens.

I ukesvis hadde jeg besøkt store, travle og grå byer i Tyrkia og i Midtøsten, og etter hvert begynte jeg å lengte etter den stille naturen. Og her var den, i all sin velde. Men møtet med sedertrærne opplevdes som både godt og sårt. I flere år har jeg båret på et sårt minne: som ung gutt hadde jeg plantet hundrevis av furu og grantrær på eiendommen omkring barndomshjemmet mitt, som ligger på en skrinn fjelltomt. Jord og tang slepte jeg hjem fra strand og li. Jeg vannet og gjødslet, og til min stolthet vokste trærne litt om senn og omkranset haven med sin lune, frodige skjønnhet. For ikke så lenge fikk jeg uten å vite det på forhånd se disse trærne hugget ned og  sammen med dem forsvant også det livlige smådyr- og fuglelivet. Skuffelsen over denne handlingen har hatt dyptfølte følger for meg. Men da jeg vandret rundt på stien under de stille sedertrærne følte jeg en godhet jeg lenge hadde savnet. Sedertreskogen var en sjelegod kontrast til alle naturødeleggelsene jeg hadde vært vitnet til på den lange reisen de seneste ukene, og som tidvis hadde gjort meg nedstemt. Nå kunne jeg se langs de golde åssiden hundrevis at vekster, små trær som nettopp var plantet og som kanskje ble en meter høye, om 50 år. Utplantingen bar tydelig vitnesbyrd om viljen til å skape fred, komme naturen i møte;  den var som et manifest som viste vilje til endring, en tro på at det gode vil seire til slutt, tenkte jeg mens jeg vandret  blant trærne og skuet de veldige stammene. Noen var åtte -ti meter brede, og kunne dele seg i veldig greiner. Konglene hang ikke under greinene, snart tvert i mot, de vokste opp på  selve greinen. De som falt på bakken var skjøre og gikk nærmest i oppløsning sammen med  greiner, knekt av elde. Jeg gransket kjernen på enkelte av konglene og fant at de var porøse. Undrende stanset jeg ved ett av trærne. Det var dødt og barken var fjernet! Treet var beiset og det så fremmedartet ut midt i i alt det grønne, hvitkrokete stod det der, skjelettaktig. Langsomt oppdaget jeg flere uttrykksfulle relieffer i den døde kjempen. Jeg hadde kommet over kunstneren Rudy Rahmer sine utskjæringer, som framstilte menneskelignende uttrykk han hadde funnet blant treets mange former. På en måte var de uferdige kunstverk som prøvde å bryte seg ut av formen, et slags  "il non finitio"-uttrykk slik vi ofte ser hos Michelangelo. Øynene følger treets høyde og  mot det skarpblå himmelrommet over møter meg den korsfestede Kristus som  ser mildt ned på meg.

Følelsen av å være blant "Guds egne trær" forsterkes av et lite kapell som ligger i skyggen av de veldige kronene. Det faktum at maronmitternes  patriark hadde stilt skogen under sin særskilte beskyttelse, vitner om at også kirken skal være seg skaperverket bevisst.

Dikteren og mystikeren Kahlil Gibran (1883-1931) bodde i sitt voksne liv i New York. Men hele livet lengtet han tilbake til den vesle landsbyen Bsharre ikke langt fra denne sedertreskogen, hvor han vokste opp. Etter sin død ble han gravlagt i klosteret Mar Sarkis ikke langt unna.

Kahlil Gibran var følsom for livets skjørhet, men også for livets storhet, og er i dag lest over hele verden for sin poetiske kjærlighets lære. At hans innsikt har vokst med suset fra hans barndoms skog, gjenspeiler seg også for oss i hans egne ord:

"Vinden taler ikke med større ømhet til kjempe-eikene enn til det minste gresstrå".










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.