Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt torsdag 23 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Dramatikk ved verdens ende
25.10.2006 23:25
Som gutt satt Eivind Luthen på bryggekanten og hørte sjøfolk fortelle eventyrlige historier fra den store verden. Nå skriver han selv fortellinger for å gjøre stedene som kalles verdens ende til mer enn turiststeder. Tekst: Per Arne Gjerdi, Agenda 3:16 nr 10/2006

For 25 år siden skaffet Eivind Luthen seg en seilbåt og dro sammen med noen venner fra Nøtterøy til Karibien. Det ble en fin tur, forsikrer han. Men allerede utenfor Tjøme kjente han på angst for storhavet, slik mange sjømenn før ham må ha gjort, da han passerte Verdens Ende. Selv om det ikke oppmuntret til videre ferd, støtte han på navnet gjentatte ganger i løpet av seilturen.
I sin nye bok Pilegrim ved verdens ende gir Luthen oss personlige reiseskildringer fra de geografiske stedene som kalles verdens ende.
- Det er gjerne landskaper som stikker ut i havet. De ligger ofte i dramatiske kystpartier, midt i fiskerike farvann, nær en kystrute. Her skjer det mye havari. Ikke minst før vi fikk moderne navigasjonsutstyr, opplevde folk gjerne to havarier i måneden, på steder som for eksempel Cape Cod. Enkelte steder levde folk av havariene, forteller Luthen.
- Samtidig er dette steder med svært gammel bosetting. Og der hvor det er gammel bosetting og ofte havarier, er avstanden mellom liv og død veldig liten. Derfor er også befolkningen svært religiøs. For eksempel har Finistère i Bretagne, Kapp Gaspé ved Quebec og Finisterre i Galicia mange likheter når det gjelder folks hverdagsreligiøsitet. De mister hele tiden folk i havarier, drukningsulykker og liknende, og må ha en høyere makt å forholde seg til.
 
Oppvokst ved havkanten
- Er din oppvekst på Nøtterøy en viktig grunn til at du er opptatt av disse tingene?
- Ja, i og med at jeg er oppvokst ved havkanten, er veldig mye av mitt liv preget av kystkulturen. Jeg vokste opp i en båt, og plasket rundt til alle øyene. Og i den fantastiske sjøbygda jeg kommer fra, fantes det alle slags eventyr. Hit kom sjøfolk som hadde vært overalt, krigsseilere og hvalfangere, og det satte sitt preg på en liten gutt. Jeg gadd ikke å sparke fotball med gutta, men satt på bryggekanten med store ører og lyttet.
I dag er religionshistoriker Eivind Luthen daglig leder for pilegrimskontoret i Oslo, som drives av Pilegrimsfellesskapet St.Jakob.
Han er rask med å svare på hvorfor han stadig er fascinert av verdens ende-stedene.
- Jo, fordi livet oppleves mer skjørt på disse stedene. Livet utfordres mer. Det er det som også skjer når vi går på pilegrimsvandring. Da blir du virkelig kjent med kroppen din. Hvis du vil gå i dypet av deg selv, må du våge forandring, og den kan være vanskelig. Du kan ikke både sitte i sofaen og oppleve forandring. Du må ut og kjenne på livet.
 
Santiago
I følge Luthen er det mest berømte og mystiske av alle verdens ende-steder Finisterre i Nord-Spania, som ligger helt vest ut mot Atlanterhavet. Stedet opplever i dag en enorm renessanse i forhold til pilegrimsvandringen til Santiago.
- Folk er blitt mer allmennreligiøse. Først går de pilegrimsveien til Santiago. Så går de til Finisterre, der de gjennomfører et ritual nummer to. De ønsker kanskje å sprenge rammene for det kristne ritualet, ved å brenne vandrestaven og sine klær og ikle seg nye. Det gamle mennesket dør, det nye fødes. Her vekkes gamle, førkristne tradisjoner til live igjen.
 
Kennedy
Hva motiverer så en pilegrim? Luthen forteller i boken om Cape Cod, som ligger sør for Boston i USA. Det var her Mayflower, det mest kjente engelske emigrantskipet, ankret opp en novemberdag i 1620. Og her fins det historie knyttet til så vel hvalfangst som kunstnere og forfattere. Men den amerikaner som har brakt Cape Cod mest berømmelse, er president John F. Kennedy, som pleide å feriere her om sommeren.
- Steder knyttes til personligheter, og på Cape Cod har Kennedy overtatt noe av helgenkulten. Ved siden av Elvis Presley er Kennedy-klanen det nærmeste vi kommer en helgenkult i Amerika. Hele Cape Cod-området har minner og referanser til Kennedy-klanen. Du vasser i produkter knyttet til Kennedy. Det er en form for relikviekult. En slik pseudo-religiøs kult rundt en person er med å forsterke stedets egenart, i tillegg til at det ligger i dramatiske omgivelser.
 
Med seks fanger
Eivind Luthen skriver fortellinger for å gjøre verdens ende-stedene til noe mer enn turiststeder. Derfor er han også opptatt av pilegrimsveien.
- Veien er meningsbærende, sier han. Og det fikk han bekreftet da han i høst gikk pilegrimsveien fra Oslo til Trondheim sammen med seks fanger fra Bastøy fengsel i Horten.
- Pilegrimsveien til Trondheim kom til sin rett da jeg gikk med disse innsatte oppover. Det var innlysende at de ikke gikk der som turister. De gikk for å få en endring på sine liv. Pilegrimsveien appellerer nettopp til endring, ikke til underholdning. Så får vi se i ettertid hva som har skjedd med disse gutta. Men jeg tror de er berørt. Og de som bor langs veien ble veldig beveget.
 
Naturkatedralen
Dette rører ved nerven i Luthens pilegrimsarbeid. Et sted er noe mer enn vakker geografi, understreker han.
 - Det handler om vår norske selvforståelse, og vårt forhold til naturkatedralen. Enten sitter vi i kirken og tenker på naturen, eller så går vi i naturen og tenker på Gud. Vi er veldig naturrettet. Men vi trenger mer empati for naturen, særlig i en tid da naturen er presset, sier Luthen.
- Det jeg driver med er tungt forankret i økologien. Jeg lager ikke veier, men benytter de eksisterende for å komme nær naturen på en reflekterende måte. Å erobre naturen er for dumt. Vi skal være en del av naturen, og la den få være seg selv.
- Fins det skrevne og uskrevne regler for hvordan en pilegrim skal reise og bevege seg?
- Nei, jeg sier alltid at det er opp til den enkelte å definere sin pilegrimsreise. Det skal ikke være noen ytre tvang. Men når det er sagt, så ligger det jo en egen magi i dette å gå langt. Jeg prioriterer å gå med folk som trenger vandringen mer enn som et fritidsbehov.
 
Kors i veikryss
I Norge er det i dag lite igjen av det Luthen kaller det teologiske landskap, som fantes før protestantismen.
- I et katolsk land finner du ofte et kors i veikryss og på høyder. Der er samfunnet mye mer gjennomsyret av navnereferanser til hellige mennesker. Det er ikke typisk for Norge, som har dyttet religionen litt ut på sidelinjen. I en hvilken som helst norsk middelalderby kunne du gå og orientere deg ut fra det teologiske landskap.
- Hva fant man utover kirken?
- Du fant helligkildene, og du fant forhold i naturen som var oppkalt etter hellige personer, sier Luthen. Han har selv hentet opp mange av disse navnene så godt han kunne, og slik vært med å berge kulturminner.
 
Midt i
- Det er en økende kirkelig interesse for pilegrimsvandring. Føler du deg litt på siden av denne, eller står du midt i?
- Jeg er midt i. Det er kirken som står på siden, sier Luthen og ler.
- Jeg jobber tett med kirken, og er på en måte en tenkeboks for kirkens pilegrimsarbeid. Jeg er en kirkens mann, men det er ikke kirken som lønner meg.
- Har du selv en pilegrimsteologi?
- Den er nok mest praktisk rettet. Det er en tendens her i landet, at når man tar fatt i et nytt og spennende emne, så lager man seminar eller skriver bok. Da ber jeg dem omsette det i praktisk handling. I pilegrimsbegrepet legger jeg en praktisk kristendom, en oppbruddstenkning. Du kan ikke lese deg til pilegrimsvandring. Kirken har fått mer og mer av det som kalles grønn teologi, men må begynne å praktisere. Bruk tog i stedet for fly. Sats mer på den sakte reisen. Forkynnelsen må være livsrelatert, sier Eivind Luthen.









Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.