Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Pilegrimskulpturen trives i Tønsberg.
24.10.2006 20:47
Skulpturen som ble laget av Liv Bergh og Tore Bjørn Skjølsvik har stått noen år foran biblioteket i Tønsberg og har gledet mange. Skulpturen er unik, noe lignede har ikke blitt laget i Norden.

Skulpturen avbilder en kvinne iført middelalderklær, hatt med oppbrett foran, stav og veske. Hun virker svært målrettet, går barfot som om hun trår hellig grunn. Det gjør hun for så vidt, statuen står kun 50 meter fra Olavskirkeruinen som var del av et Norbertinerkloster - en gang Nordens nest største rundkirke. Drakten er inspirert av det svenske Bockstenfunnet fra omkring år 1300. 
At kunstnerne valgte å bruke en kvinneskikkelse er oppsiktsvekkende, de fleste pilegrimsskulpturer avbilder apostelen Jakob, han er pilegrimenes skytshelgen og fremstillingen av ham er ofte nokså sjablongmessig.
Den kvinnelig pilegrimen gir assosiasjoner til Hellig Birgitta (1300-1373) som også er kjent som ”pilegrimenes pilegrim”, hun dro først til Nidaros, deretter til Santiago de Compostela, senere til Roma og Jerusalem.
Men kunstverket gir også assosiasjoner til Norges mest kjente pilegrim, riktignok en litterær skikkelse. Jeg tenker på Kristin Lavransdatter som dro to ganger til Nidaros. Det var jeg som hadde ideen til pilegrimen. Liv Bergh hadde allerede laget et utkast til en vandrer, mens jeg foreslo å gjøre en pilegrim. Det gikk Liv Berg med på, men de trengte min hjelp til å lage en troverdig skikkelse. Jeg ga dem en vandrestav, mine skinnsko, veske og middelalderkostyme.
Det varte og rakk med ferdigstillelsen av kunstverket. Men plutselig en dag var den døde gipsen blitt til levende bronse, og skulpturen ble sendt med ekspressfart til Borre kirke samme dag som vi åpnet pilegrimsutstillingen på Midgard. Jeg var ikke lite stolt. Her sto skulpturen en tid og fikk mye oppmerksomhet i form av besøk fra Tønsberg, Drammen og Oslo – og plenty presseoppslag pluss blomsterbuketter.

Senere ”vandret” den videre til Karl Johan, mellom Stortinget og Wergelandsstatuen. Finere galleriplass kunne et kunstverk ikke få i Norge. Noen formiddagstimer observerte jeg skulpturen. Jeg hadde et kamera med 200 millimeter linse og på god avstand fotograferte jeg diskre folk som stoppet for å studere kunstverket.
Og pilegrimen trakk mange til seg, særlig de utenlandske turistene som gjerne lot seg fotografere ved skulpturen. Jeg intervjuet noen av dem, og mange var svært begeistret for Pilegrimen, noe lignende hadde de aldri sett. Andre hastet forbi, særlig Oslofolk som var på vei til møter, jobb og lignende.
Jeg gjenkjente noen; Stein Lillevolden i sort, uten politiet i hakk i hæl denne gangen, et par veldressede stortingspolitikere som gikk i sin egen verden og Rune Gerhardsen. Han var også svært travel, men jeg stoppet han og fikk han bort til skulpturen, mens jeg ivrig skrøt av kunstverket. Rune Gerhardsen var litt interessert, men var mest opptatt av å fortelle om sin egen innsats. Kvinnene stoppet ofte, både unge og gamle. Først så de på skulpturen, halvt interessert, deretter bøyde de seg ned for å studere plaketten med tittel og kunstnernes navn. Først da de fikk se at kunstverker het ”Pilegrim”, var det som om de våknet, og de studerte den nøye både forfra og bakfra. Noen hentet frem kamera, andre kom med glade og interessere kommentarer.
Barna likte å berøre skulpturen, mange klatret i den.
Av og til gikk jeg bort til skuelystne for å høres deres synspunkter på Pilegrimen. Det ble til mange hyggelige møter. Det hendte at jeg fortalte om kunstnerne, og om arbeidets gang, fra unnfangelse til ferdig støp. Aftenposten syntes kunstverket var verdt et stort oppslag, det gjorde også Gjengangeren, Nationen og Vårt Land.

Fra Oslo tok vi pilegrimen med ”på vandring” til Hamar, Lillehammer, Dombås og Oppdal. Gode venner hjalp til med transport, Erling Dahle, Arild Nyhuus og Rolf Synnes stilte opp og hjalp med bil og tilhenger. Jeg glemmer ikke transporten til Lillehammer. Arild Nyhuus hadde nettopp skaffet seg en rådyr Mercedes, og vi kjørte ganske hardt, nærmest fløy lavt over asfalten med tilhengeren på slep. Det kostet sjåføren to trafikkbøter. Flere gjorde store øyne da vi svingte inn på torget, og satte opp skulpturen, ikke minst kultursjefen.
Noen pensjonister ruslet bort og gratulerte oss med et fint kunstverk. De var ganske fornøyd med ”damen”  i motsetning til det kunstverket som nettopp hadde forlatt torget. Det var rett og slett en demontert jetmotor som hadde det klingende navn ”Pellegrino”, dvs pilegrim!!!
 
I Trondheim var det ikke plass til Pilegrimen foran katedralen, direktør Øyvind Lunde så ikke noe poeng i å plassere et et flott kunstverk der. Brakkeriving, plass til fiffens limousiner og kremmerboder var det derimot rom for på plassen under Olavsdagene.
Men biskop Finn Wagle og Rolf Synnes fant på råd, og skulpturen ble behørig plassert foran Waissenhuset på kirkens egen grunn. Her sto den noen måneder, og gledet mange. Flere ville at den skulle stå der permanent. Men hvem ville betale for det? Hvem hadde penger?
Etter hvert havnet skulpturen i Oslo igjen, bl. a. på Aker Brygge som del av en større kunstutstilling.

Liv Bergh og Tore Bjørn Skjølsvik ønsket naturligvis at noen ville kjøpe skulpturen. De hadde personlig lagt ut 50-60 000 for støpingen. Salgsprisen var ca. 250 000 kroner, ingen urimelig pris.
Jeg hadde lenge prøvd å få solgt Pilegrimen til flere kommuner, men uten å lykkes. Flere ganger satte kunstnerne prisen ned, så mye at jeg syntes synd på Liv og Tore-Bjørn som kunne trenge noen penger. I mitt stille sinn var jeg innstilt på å kjøpe skulpturen selv, bruke den siste rest av arven.
En dag ringte avdøde Tønsbergordfører Erik Carlsen meg, og ba meg søke midler fra et legat som han bestyrte. Men han måtte ha søknaden dagen etter! Søknaden ble skrevet og sendt med ekspress, og vips var Tønsberg et kunstverk rikere. Skulpturen ble behørig plassert på Slottsfjellet nær ruinen av Mikaelskirken. Her sto den flott og lyste opp fjellet, skapte liv og innhold til de døde steinrestene. 
Men nei, formannen for Slottsfjellets venner tålte ikke å ha noe kunstverk der, og dermed fikk vi årets lengste kunstkrangel i avisene. Byen og folket syntes den sto bra på Slottsfjellet, men Riksantikvaren og noen få andre mente noe annet.
Enden på visa var at den havnet på et lager inntil noen foreslo å sette den foran biblioteket. Her står den nå, midt i byen, sentralt og fint i folkevrimmelen. Og snipp snapp ute så er vel pilegrimseventyret ute?
 
Eivind Luthen










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.