Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
20. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Kaffetørste pilegrimer
24.10.2006 20:34
Katedralen i Lund er viet til St Laurentius, og det må vel bety at i denne syd-svenske byen finnes det god kaffe?

Da Erling og jeg syklet inn i Lund sentrum september ifjor etter en lang ferd fra Varberg, var det med stor forventning å besøke en storslått katedral fra romansk tid, kanskje den fineste i Norden. På 11-1200-tallet var Lund romerkirkens viktigste sete i Skandinavia, og viktige kulturimpulser ble spredt herfra til alle nabolandene. Men nok om det, jeg hadde kaffesug. Og jeg hadde den fikse ide at nettopp Lund var stedet for god kaffe. Og hvorfor det? Jo fordi katedralen er viet til Laurentius; på norsk Lars. Som lidenskapelig kaffedrikker kjenner jeg historien om Kaffe-Lars. Den er som følger: St. Laurentius var erkediakon i Roma og led martyrdøden i år 258 ved at han ble stekt sakte i hjel over en rist. Det fortelles at mens bødlene holdt på med den stakkars mannen sa han til dem: ”Smak på steken, den ene siden er gjennomstekt, det er på tide å dreie risten”. Slik holdt han på å drive gjøn med bødlene inntil han døde. For liksom St. Laurentius ble brent på alle sider og i flere omganger, slik blir kaffen brent flere ganger. Blant skogsarbeiderne omtales velbrygget kokekaffe ofte bålet som ”Kaffelars”. Vi vet om minst 24 middelalderkirker som er viet til St Laurentius i Norge, og helgenen er oftest utstyrt med en rist.
Jeg trodde naturligvis at Lund-innbyggerne hadde en kafè  oppkalt etter Laurentius, så opplyste som våre naboer etter sigende er. Men der tok jeg feil, til tross for at svenskene kan kaffe – ”Löfbergs mørkebrente” hører med til mine favoritter – er kaffekremmerne ukjent med forbindelsen St. Laurentius og det sorte brygg – det skyldes nok den sedvanlige protestantiske historieløsheten.
Naturligvis har jeg senere påpekt dette med Kaffe-Lars overfor mine mer kunnskapsrike venner i Lund.
Min venn Erling som nettopp har konvertert til den katolske tro hadde ingen problemer med sin kaffeforventning, og nøyde seg med  en cappuchino. Som kjent ! har drikken navn etter kappuchinermunkene som bærer en hette,  ganske  lik kaffebrygget med sin hvite melketopp.
 
Jeg har - som sagt - et forhold til kaffe, et lidenskapelig forhold. Og jeg drikker kun kaffe av høy kvalitet, spesiell aromatisk og godt brent, nytrukket og helst columbiansk. Espresso er også ok, men helst på arabisk vis.
Jeg tar det som et tegn fra St. Laurentius  at det nå er åpnet en liten kaffebutikk med utsøkt utvalg rett overfor Pilegrimskontoret der jeg nå har skrevet denne artikkelen.
Mange er opptatt av mat og vin, jeg nøyer med kaffe, selv en ubemidlet filolog har råd til å dyrke denne hverdags-luksusen. Det betyr naturligvis at jeg ofte har sterke meninger om denne drikken, om hvordan den skal lages, hva som er kvalitet, osv.
En gang besøkte jeg Sunbolyan kaffebar i Kirkegaten på Majorstuen, og kom  i prat med baristen.
Bombastisk påsto jeg at det var kun et sted i verden de virkelig kunne lage ahwee (kaffe), og det var i Syria. Her smakte jeg den varme sorte drikken første gang i min pure ungdom, sterk, søt og rykende varm, krydret med litt kardemomme. Denne kaffen var ifølge den klassiske beskrivelsen; ”sort som natten, het som helvete og søt som kjærligheten”. Jeg glemmer det aldri, det var en åndelig smaksopplevelse, servert på et lite sted nær den tusen år gamle Omayyad-moskeen i Aleppo. At jeg hadde selskap med to vakre franske damer hørte med.
Men la oss vende tilbake til Sunbolyan; tror du ikke fyren bak disken smilte med hele kroppen da han hørte hva jeg mumlet og utbrøt; ”Jeg kommer fra Damascus,” sa han. Og dermed datt jeg nesten av stolen. Det er ikke mange syrere i Norge, og hvor mange av dem driver en kaffebar?
Mitt kaffested i Oslo var dermed oppdaget, og hit rusler jeg av og til på søndagene, godt rustet med aviser, tidsskrifter og annet. Og naturligvis har jeg med meg gyldne, ristede kaffebønner til min nye venn, Kinan Sunbol  når jeg har vært i Syria.
Syrisk kaffe er annerledes enn den tyrkiske, den er mørkere og mer brent. I souken ligger kaffebrenneriene på rekke og på rad og den aromatisk duften av nybrente kaffebønner lokker til seg kjøpere.
 
Jeg har alltid ment at man får et nærmere og rikere forhold til mat og drikke når man også har litt kunnskap om historien, legendene og livet rundt produktene. Den mest kjente legenden handler om gjeteren Kaldi som levde for ca 1000 år siden i Yemen. Han oppdaget at geitene ble hyperaktive etter å ha spist røde bær fra et busklignede tre. Kaldi tok med seg fruktene til en Sufimunk som satt og varmet seg ved et leirbål, og fortalte hva han hadde oppdaget. Men den gamle mannen kastet sint bærene på flammene, det var ikke noe å bry seg om sa han. Men snart kjentes en behagelig aroma fra bærene som lå i ilden, og de andre munkene krafset til seg de svidde restene.
Da de tok bønnene hjem til klosteret helte de varmt vann over, og kaffedrikken var dermed skapt. Det ble fort oppdaget at drikken gjorde munkene mer våkne og aktive, og at det ble fart i dervish-dansen. Klosteret ble etter dette kalt ”Det våkne kloster”.
Syria har et viktig kapittel i kaffens historie som er lite kjent her hjemme. Kaffen ble første gang omtalt i kristne kilder i 1573 av naturvitenskapsmannen Leonard Rauwolf fra Augsburg som besøkte Aleppo. Det var   via Aleppo at kaffen nådde Istanbul.
Det går mange fortellinger om hvordan man oppdaget at det var de brente kaffebønnene som forløste kaffen som drikk, flere kilder påstår at det var i Damascus man klarte å utvikle selve brenneprosessen.
Det skyldtes at man hadde utviklet stålet såpass at det tålte varmen når bønnene ble brent på jernplaten.
 
Vi kan takke pilegrimer for at kaffedrikken ble kjent utenfor Arabia Felix. De fromme hadde lært seg å drikke kaffe fordi det hjalp dem til å holde seg våkne under de nattlige bønneøvelsene i Mekka. Araberne forbød imidlertid utførsel av kaffeplanter for beholde kaffemonopolet og forbudet ble nøye overholdt med trussel om dødsstraff for smuglere. Men en muslimsk pilegrim - Babu Budan – som også var kjent som en hellig mann, festet sju grønne kaffebønner til maven og klarte å ta de med seg hjem til Chikmagalgur i India. Bærene ble til planter og kaffeplantasjer. En kaffeindustri ble skapt. Ikke rart at Babu Budan regnes som helgen i India.
Og snart spredte kaffeplantasjene seg til mange muslimske land. Etter hvert vokste det frem kaffehus mange steder, i  Jerusalem, Kairo og Damascus.
 
Kaffen kom til Europa via Venezia på begynnelsen av 1500-tallet. Men mektige personer ville forby innførsel av kaffen, de mente at den sorte drikken som var så aktet av muslimene, måtte være djevelens verk, og de som drakk den, ville være fortapt. Men det var noen prester som hadde sans for kaffen og de brakte saken inn for pave Clement VIII for å få hans syn på saken. Etter at paven hadde smakt sin første kopp kaffe utbrøt han: ”Den Satansdrikken er jo så god at det ville vært trist om de vantro fikk ha den for seg selv. La oss lure Satan å døpe den”. Som sagt så gjort. Paven døpte drikken til kaffe og dermed ble det trygt og sikkert også for de kristne å drikke kaffe. Og det gjør de til gangs, ikke minst i det kristne foreningslivet her i Norge. Bare den største kaffekjelen er stor nok når det drikkes kirkekaffe, bedehuskaffe, menighetskaffe og misjonskaffe.
 
Kaffen kom til England på 1600-tallet, og det første kaffehuset ble åpnet i Oxford av Jacob, en libanesisk jøde. Det ble en stor suksess. Kaffehusene spredte seg til hele landet. Det likte pubeierne dårlig, de mistet ølkunder og protesterte mot drikken. Det sam!me gjorde kvinnene som trodde at mennene ble impotente, og de gjennomførte derfor store gatedemonstrasjoner. De roet seg etter hvert da
sakkyndige påsto at kaffen fungerte som afrodisium.
 
Det var Venezia som først importerte kaffe til Vesten, i 1763 fantes det mer enn 200 kaffebutikker i handelsbyen. Enkelte av de gamle kaffehusene eksisterer ennå, den mest kjente er Caffe Florian som har vært i drift siden 1720  Kafeen ligger ved Markusplassen og ble mye besøkt av diktere som for eksempel Guardi, Canova, Prust, Byron og Dickens. Jeg satt der en kveld jeg også, nippet til den rådyre drikken og lot meg inspirere. Min første novelle ble unnfanget på denne kafeen: ”Reisen til Verdens ende”, som handlet om en venetiansk skute som la ut på 1400-tallet for å finne sjøveien til India, og som havarerte utenfor Nøtterøy.
Caffe Florian er verdenskjent og ofte overfylt av turister, men det finnes et annet sjelefullt kaffested som hordene ikke har oppdaget, det er restauranten Le Train Bleu på jernbanestasjonen Gare de Lyon. Den pompøse restauranten har beholdt sitt ”Belle epoque” interiør fra 1901, her ! lyser rommer av store speil, blomsterdekorasjoner, forgyldte utsmykninger og pompøse malerier som viser eksotiske togdestinasjoner. Hvis dekadanse har fått sitt sted må det være her. Le Train B! leu er blitt mitt stamsted mens jeg venter på toget til Lyon. Restaurenten  ligger i den øvre prisklasse, men espressoen er velsmakende og vel verdt pengene.
I Le Train Bleu  sitter jeg ofte en liten stund, skriver en smule og gleder meg over at jeg snart er i gang med pilegrimsvandringen fra Le Puy.
Jeg har drukket kaffe mange eksotiske plasser, også fra termos - og av alle steder nattestid i Hagia Sofia i Istanbul. Dette fant sted for 1972, mens sikkerhetssystemene ennå var lite utviklet.
Hagia Sofia, som ble bygd på 500-tallet er også kjent som alle kirkers mor. Jeg gjemte meg bort for vaktene da kirken skulle stenges, og tilbrakte hele natten i dette praktfulle templet. Men det var kjølig og kaffen varmet godt mens jeg stille ruslet rundt i mørklagte bygningen. Bare måneskinnet sendte gule strimer inn i de veldige søylehallene.
Kaffen ble introdusert i Istanbul på 1400-tallet av Sheik Jamal-al-Din-al-Dhabhani som var mufti i Aden.. Drikken ble fort populær og kaffehusene sprang opp. Men folk hygget seg ikke bare med den gyldne drikken, her var det også aktiviteter som musikk, dans og sjakkspill, og ikke minst heftige diskusjoner godt stimulert av koffeinen.
I 1511 stengte den korrupte guvernør Khair Beg kaffehusene i Mekka, fordi han fryktet for at disse stedene vil skaffe ham opposisjon. Men sjeiken fikk han henrettet og gjenåpnet kaffehusene samtidig som han erklærte at kaffen var en hellig drikk. Også i Egypt vekket kaffedrikken uro, ikke minst blant de religiøse sektene som så på kaffe med samme ublide øyne som vinen. Lenge så det ut som både prester og herskere ønsket å forby kaffen, den fikk åpenbart folk til! tenke klarere og mer kritisk.
I Norge er kaffen forlengst blitt en folkedrikk, til og vår nasjonalhelligdom, Nordens viktigste pilegrimsmål i middelalderen, er en del av vår kaffehistorie. Da Haakon 7 ble kronet i Nidarosdomen i 1906, lanserte man Krone kaffe. Samtidig som Norge fikk sin egen konge fikk også landet en ny kaffe som i år feirer 100 år.
På 1500-tallet var Tyrkia den største eksportør av kaffe til Europa og kaffedrikken gjennomsyret kulturen, det var en drikk som ble brukt både til hverdag og fest, og drikken hadde mye den samme status som teen har i Japan i dag.
Det er ikke så lenge siden at de unge tyrkiske kvinnene ble testet om de kunne lage kaffe i henhold til et nøye gjennomført rituale før de fikk gifte seg. Kaffen var en så viktig del av husholdningen at dersom ektemannen forsømte å skaffe sin kone nok kaffe i hjemmet, hadde hun rett til å ta ut skilsmisse.
Kaffe og kjærlighet hører sammen, mange gode stunder starter med en kopp kaffe, og i motsetning til alkohol blir ikke menns kjærlighetsevne redusert av koffeein.  En av forklaringene til at muslimene tok til seg kaffen skyldtes følgende historie. Profeten Muhammed var sliten og gruet seg til neste dag; han forberedte seg til et stor slag.  Men så fikk han for første gang smake kaffe og han ble så oppkvikket av det at han påstå han lett kunne drepe 50 fiender og bedekke 40 kvinner.
Gledeshusene har lenge hatt et spesielt forhold til kaffe, de fristet kunden med å by på kaffe: Det er ikke uten grunn av horemammaene har flere patenter på kaffemaskiner enn andre yrkesgrupper.
Når det er sagt må jeg nok innrømme at kvinner som serverer meg god kaffe lett vekker gamle adam i meg. Jeg husker godt den vårdagen jeg kom gående forbi Ringebu stavkirke, ryggsekken var tung, jeg var sliten og våt. Kirken var tilfeldigvis åpen og jeg satte meg ned for å hvile. Jeg lot blikket vandre rundt i det praktfulle rommet, og fikk syn på en 1200-talls skulptur av St. Laurentius. Med ett kjente jeg suget etter varm sort drikke, jeg brøt opp og hastet til Ringebu sentrum. Her ventet en god venn.
Hun tok i mot meg med en kopp columbiansk kaffe, duftende og farlig god.
Neste morgen hørte vi ”Svantes lykkelige dag” på morgenradioen.
      
 Græsset er grønt og vådt, og bierne de har det godt,
 lungerne frådser i luft, ah, hvilken snerleduft.
 Glæden er ikke det værste man har, og om lidt er kaffen klar.
 
 Sang under brusebad, hun må vist være glad,
 himlen er temmelig blå, det kan jeg ! godt forstå.
 Lykken er ikke det værste man har, og om lidt er kaffen klar.
 
 Nu kommer Nina ud, nøgen og fugtig hud,
 kysser mig kærligt og går ind for at red' sit hår.
 Livet er ikke det værste man har, og om lidt er kaffen klar.

 EL










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.