Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
20. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv













ANNONSER
Aktiv ferie, på sykkel eller til fots - prøv:





Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Da dronning Margretes pilegrimer kom til Borre
23.10.2006 23:40
Da Margrete regjerte i Norden, var pilegrimsreiser ved hjelp av "stedfortredere" forlengst blitt en realitet, og de ble ikke regnet for mindre viktige enn der den botferdige kristne selv ydmykt la ut mot de store pilegrimsmål. En slik handlig ble kalt "Å innløse korset".

Ved Oslofjordens lave strand
hvor gravhauger seg reiser,
bak grønne trær langs hvite sand
høyt Borre kirke kneiser.
Og alt i mange hundre år
den valfartskirke sto hvor nå den står
med spir og kors mot skyen.
                   
                        Eivind Luthen

I 1411 ga dronning Margrete 2000 mark til de to klostrene Esrom og Sorø. Disse pengene, som i dag tilsvarer flere millioner kroner, var knyttet til en helt spesiell avtale som ble inngått på Kalundborg slott mellom dronningen og abbed Salomon fra Esrom og abbed Niels fra Sorø. For pengene skulle abbedene eller deres etterfølgere sende ut menn på pilegrimsreiser til nærmere bestemte mål for å be for dronningens sjel. Blant reisemålene hørte blant annet  Mikaelskirken i Tønsberg og "Det hellige kors i Borre".
 
Dronning Margrete var tidenes mektigste regent i Norden, og som fyrste her på jorden hadde hun ofte begått statshandlinger som ville gi hennes sjel en lang soningstid i skjærsilden.
Men formuleringene i dokumentet viser at dronningen også var en from kristen med stor gudsfrykt, og vi vet at hun flere ganger besøkte St. Birgittas helligdom i Vadstena. Der ble hun blant annet opptatt som søster i Birgittinerordenen.
 
Dronningens arrangement er det mest omfattende man kjenner i Nordens historie, og det er ganske unikt, også i europeisk sammenheng. Beskrivelsen av forberedelsene forbundet med disse reisene er bevart i et sirlig dokument, behengt med de personlige seglene til de nevnte abbedene. Flere vitner var påkrevet, og i brevets nederste kant sees ytterligere et segl som tilhørte biskop Peder av Roskilde, dronningens nære venn (en kopi av dette dokumentet henger i dag i våpenhuset på Borre kirke).
 
Brevets innledning er som følger:
 Givet i Kalundborg i Herrens år 1411 på den salige Marias, den berømmelige jomfrus underfangelsesdag. I Herrens navn, amen. Vi - abbed Salomon i Esrom og abbed Niels i Sorø og begge konventer i samme byer - bekendtgør med dette vort åpne brev, at vi nu her i Kalundborg igen har overgivet højbårne fyrstinde, vor nådige frue, dronning Margrete, de 1000 nobler, som vi i tro og rettelighed havde fået av hende, og derfor igen av hende fået 2000 lybske mark i rett talte penge, gode, gæve og gængse, efter vor vilje og nøje i alle  måder, således at disse førnævnte 2000 lybske mark og for dem at gøre, som herefter skrevet står:
Først at vi ville og skulle nu straks begynde i førnævnte - vor nådige dronning Margretes levende live - at skifte de førnævnte 2000 lybske mark til pilgrimsrejser - vorde alle fuldkomne og endte forinden to år - her næst efter tilsammen følgende, hvadenten hun lever eller dør, således som er: Først 6 mænd til Jerusalem og til Betlehem og de hellige byer, der omkring ligger, og til Sankt Katharina kloster i Sinai. Ligeledes 7 mænd til Rom at gå omkring (til) de kirker, der er, og søge de hellige mænds grave, (hvor) der ligger både apostle og andre. Ligeledes 9 mænd til Vor Frue i Aachen ligeledes 43 mænd til Sankt Jacob etc.
En uendelig rekke helgengraver og helligsteder regnes opp. De nordiske helligstedene nevnes også, blant annet skulle en mann sendes til Sankt Oluf (Nidaros), en mann til Sankt Erik (Stockholm) og en mann til Sankt Knut (Uppsala). én skulle også sendes til Det hellige kors i Solna nær Stockholm, en til Det hellige kors i Hattula i Finland, en til Det hellige kors i Randers og endelig en til Det hellige kors i Borre.
 
Tilsammen 125 mann skulle sendes ut.
 
Alt dette skriver de ærverdige kirkens tjenere under på som vitner og lover å utføre for deres nådige frues sjels frelse.
 
Da dronningen døde i 1412, måtte abbedene innfri sin del av avtalen, og det er ingen grunn til å tro at de ikke gjorde det. Margrete hadde en høy stjerne blant kirkens menn, hun hadde ofte vist seg gavmild mot kirker og klostre. Denne avtalen var dessuten av stor viktighet, den handlet om å ta ansvar for og hjelpe dronningens sjel i skjærsilden - å svikte dette løftet ville få skjebnesvangre følger for abbedene. Da ville sjelene deres utvilsomt havne i helvete.
 
At biskop Peder av Roskilde sto nevnt som garantist i dette dokumentet, tyder også på at abbedene gjennomførte utsendelsen av pilegrimene.

Det er riktignok ikke bevart noen rapport som forteller at pilegrimsferdene faktisk ble gjennomført, vi må derfor la dikteren slippe til for å høre om pilegrimenes ferd til Borre.
 
... Det var ingen spøk å legge ut på langferd i middelalderen, veiene var utrygge og sykdommer herjet. Mange vendte aldri hjem. Det var derfor bare sterke og unge folk som fikk reiseoppdraget, og de var alle innforstått med at å hjelpe sin dronning på hennes siste ferd var en meget viktig misjon og en stor ære.
 
Fra Sorø kloster ble det sendt tre pilegrimer til Norge i juni 1413. De kom sjøveien med et fartøy fra hansabyen Rostock som hadde et handelshus i Tunsberg. Vel fremme søkte pilegrimene husly i Tunsberghus festning på byfjellet. De ble tatt godt imot av kongens egen prest. Her i festningen lå også den kjente Mikaelskirken som var målet for en av pilegrimene. De kom med gaver og lys, deltok i flere høytidelige messer og forrettet sine bønner, både lenge og vel, for dronningens sjel. Senere tilbrakte de noen dager i kaupangen og gjorde seg kjent med klostrene og alle de ni kirkene. Deretter tok de tre pilegrimene til Borre kirke, en kort dagsmarsj lenger nord.
 
Borre kirke har gjennomgått en del forandringer siden 1400-tallet, men la oss prøve å rekonstruere kirken slik den kan ha sett ut og samtidig si litt om messen slik den ble feiret.
Kirken var dobbeltviet Hellig-Olav og den hellige Nikolaus, som både var sjøfolkenes og pilegrimenes helgen. Borre var tilknyttet fjorden, og mange gårder hadde inntekter fra sjøfart og fiske.
Middelalderkirken var mindre enn kirken er nå og virket mer tung og massiv. Vinduene var små og dype, slik at rommet lå i halvmørke også ved høylys dag. Bare kjertene på altrene kastet et blafrende skjær mot murene. Det fantes flere utganger enn i dagens kirke, de var nødvendig for prosesjonene på viktige festdager. Fordi det skulle bæres kors, prosesjonsfaner og statuer gjennom dem, var også portalene høyere enn vanlige dører. Særlig på de fire store gangdager om våren var det slike prosesjoner. Da gikk presten i fullt skrud og med et følge av medlemmer av menigheten ut på de store kornåkrene rundt kirken og velsignet dem.
Et korskille, en slags vegg, skilte kirkerommet fra koret der presten oppholdte seg.
På nordsiden foran korskillet sto det et Olavsalter med en høyreist statue av helgenkongen i en nisje, mens motsatt side hadde et Nikolausalter og en skulptur på tilsvarende møte.
 
Hovedalteret, derimot, sto i apsis og var naturligvis viet Det hellige kors. Et vakkert skåret krusifiks med den lidende Kristus - Crux Triumphalis - prydet alteret. Det hellige kors fikk mange gaver, ikke minst fra pilegrimer, men også fra menigheten og andre. De kom med vokslys, votivgaver i sølvblikk, mynt, verdifulle tøyer, kyr og eiendommer.
 
Borre kirke var også smykket med en myndig Mikaelskikkelse på nordveggen. I tillegg lyste rommet av fargesterke veggmalerier og rike tekstiler; sammen med liturgien skapte alt dette en høytidelig og from ramme. Stoler fantes ikke, men en hvilebenk for syke og gamle sto langs langveggen.
 
Det var søndag da pilegrimene kom til kirken. De var ganske alminnelig kledt og kom til fots, iført kappe, stav og veske. Men det var åpenbart at det dreide seg om viktige sendefolk, for de hadde væpnet følge med seg fra Tunsberghus festning. Presten i Borre hadde forlengst fått beskjed fra Tunsberg om deres ærend, og som skikken var, ble de møtt med høytidelig prosesjon et pilskudd fra kirken. Prosesjonen besto av prest og korgutter i fineste ornat, kirkefane, kjerter, kors og røkelseskar. Hilsener og velsignelser ble utvekslet, og alle vendte så i flokk og følge tilbake mot Borre kirke som de nærmet seg sakte - tre ganger gikk de rundt tempelet før de steg inn, kysset dørkarmen og stenket seg med helligvann fra vievannskjelen.
Menigheten var forlengst på plass. Kvinnene oppholdte seg i skipets nordlige halvdel, mens mennene sto på den sydlige siden. Ungene tok det ikke så nøye, de løp litt frem og tilbake og lekte. Pilegrimene gikk sakte mot det tre meter høye korset som sto i triumfbuen. Korset var malt i sterkt blått og rødt mens de utskårne plantegrenene skinte i gull. Rett over korsstammen var det naglet fast et lite bysantinsk gullkors med en tresplint fra selveste Kristi lidelsestre. Det var et mektig relikvie som må ha kostet en formue, men som også utvirket mange store og små mirakler. Ikke rart presten hadde to sterke menn som voktet kirken og dens skatter dag og natt.
 
De tre pilegrimene knelte ærbødig for helligdommen, kysset korsstammen nederst og sa fram sine forbønner for dronning Margrethes sjel: I Herrens år 1412 på de hellige apostle Simons og Judas' dag  døde den højst navnkundige fyrstinde og frue, fru Margrete, fordum rigerne Danmarks, Sveriges og Norges dronning ...
 ...  til frelse for sjælen av vår berømmelige dronning, fru Margrete, thi mens denne dronning regerede, var der held og lykke for rigernes indbyggere. Held derfor for hende og for hendes sjæl ....
 
Deretter tente de et halvmeter høyt vokslys på korsalteret. Lyset, som de hadde tatt med seg fra Danmark, var velsignet av Roskildebispen Peder Jensen Lodehat. Med seg hadde pilegrimene også en vakker forgylt kalk. Den ble varsomt plassert på alteret. På dens fot var følgende skrevet: "Minnegave for Margrete, Danmark, Sveriges og Norges dronning. Be for henne”. Kalkens formål var å bli brukt ved messer som kunne gavne den døde dronningens sjel.
 
Menigheten sto stille og ærbødig og studerte nøye de tre fremmede og deres handlinger. De visste at pilegrimene var utsendt fra Danmarks rikeste og mektigste cistercienserklostre, der abbedene satt i kongens råd. Det hersket ingen tvil om at disse pilegrimene var fromme, men de var seg også sin posisjon bevisst. De forventet å bli møtt med respekt. Sammen med sølvbjellenes ringling og korguttene latinske hymner ga røkelseduften fra de hellige kar alle en anelse av at de hjalp sin avdøde dronning nærmere den himmelske frelse. Seremoniens storhet og høytid grep dypt i hug og sinn, og de sanset enda sterkere det glitrende lyset og fargens glans - alt syntes å løfte seg mot den høye buen der Det hellige korset sto.
Både menigheten og pilegrimene tok del i trosbekjennelsen, blandingen av brød og vin, prestens milde sang, bønnen og kommunionen. Til slutt ventet velsignelsen og lesing av evangeliet.
 
På kirkebakken møttes menigheten og pilegrimene. Det ble spist og drukket munngått, noen sang mens andre spilte på munnharpe. Nyheter ble utvekslet om kong Erik av Pommern og urolighetene i Holstein. Om kvelden gikk gjestene til ro hos presten i hans tre etasjers store steinhus, og neste morgen sa danskene farvel til hverandre, to av dem hadde nå utført sin misjon, og det var på tide å vende hjemover. De tok over fjorden til Værne kloster og videre mot Skåne og hjem.
 
Den gjenværende pilegrimen fikk med seg en sterk bonde som ville følge ham til Oslo. Men først la de veien om Løvøy kapell, der begge drakk av den hellige kilden.
Fra Oslo tok pilegrimen over Romerrike mot Nidaros. Hvis Gud var med ham, ville han nå frem til olsok, 29. juli.










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.