Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november

Pilegrimspåske
på Malta
Blir du med?

      
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Johanitterne - "soldatpilegrimene".
22.10.2006 21:57
Johanitterne var en orden som ble etablert i korstogstiden og hadde militære styrker som var opprettet for å beskytte pilegrimene. Det var derfor naturlig at de grunnla et kloster på Varna kongsgård på Rygge i Østfold

Ved Varna passerte pilegrimsveien til Nidaros, uansett om de kom over Svinesund eller med båt til Larkollen eller Årefjorden. Varna eller Værne har to navneformer som begge har sitt opphav i ”værne” og brukes om hverandre i kildene.
Værne kloster er ofte nevnt i tilknytning til et hospital. "Hospital" er en sekkebetegnelse som kan inkludere aldershjem, overnattingssted og sykehus. Noen steder er hospital det samme som et hus for spedalske. Et slikt hus ligger alltid utenfor bygrensen. Dersom hospitalet fungerer som aldershjem eller herberge for veifarende og pilegrimer lå det ofte nær en av byens kirker eller klostre.
Syke og døende fikk alltid plass på hospitalene og det var gjerne anlagt en gravlund nær hospitalet
Skriftelige kilder forteller at Værne fungerte som aldershjem for gamle og syke hirdmenn. Men disse bodde i egne bygninger med en viss standard. Velstående pilegrimer og andre reisende ble likeens innkvartert i egne gjestehus.
Kong Sverre Sigurdsson overdro rundt 1190 Værne kloster til Johanitterordenen. Klosteret som var en beskjeden filial var det eneste Johanitterkloster her i landet, og det nordligste i Europa. En av deres hovedoppgaver var blant annet å samle inn penger til ordenens virksomhet i Det hellig land. Antagelig har klosteret bestått av en gruppe mindre hus og en større bygning kalt konventet, der klosterbrødrene bodde. Både det og kirken har vært oppført i murstein. Det tjente også som hospital for kongens hird frem til 1308 da kong Håkon V. opprettet et eget hospital for dette ved Mariakirken i Oslo.
Kongen kom i konflikt med johanitterne og klostergodset ble konfiskert. Hans etterfølger kong Magnus Eriksson ble pålagt av paven å levere klostergodset tilbake.
 
Lederen for klosteret ble kalt kommendator, i 1327 nevnes en kommendator fra Norge (Iacobi commendatoris Norugei) som var tilstede ved en rådssamling i  Antvorskov, johanitternes hovedkloster i Norden. På samme måte som i Sverige og Danmark var det først og fremst landets ledende menn som søkte til klosteret.
De nordiske Johannittere deltok ikke som selvstendige enheter i korstogene, men enkelte har trolig kjempet i Det Hellige Land. Men om de nordiske johanitterne ikke slåss militært så var det nok flere som valfartet som fromme pilegrimer til Jerusalem.
Klosteranleggets utforming på Værne er ukjent. I motsetning til de fleste andre klosterordener hadde ikke johanitterne noen bestemte regler for utforming av sine anlegg. Det har trolig vært en egen  hospitalbygning for syke og gamle, og en bygning for hospitalets munker. Utover dette har det vært forrådsbygninger og hus for forskjellige oppgaver. Det har også vært en steinsatt gang under bakken som forbinder munkenes hus med kirken. Det har trolig vært en overbygd gang der munkene kunne gå til kirken.
Johanitterordenen på Værne ble etter norsk målestokk en mektig jordeier og de eide nesten 80 gårder på hver side av Oslofjorden, inkludert gårder i Bohuslän.
Men svartedauen  i 1350 rev bort en stort del av befolkningen, og leieinntektene fra gårdene falt dramatisk. Det er kanskje på dette inntektstapet av Ordenen fikk anledning til å selge avlat, noe som trolig var en god inntektskilde. Av de bevarte dokumenter finnes det noen avlatsbrev. Disse brevene var forfattet på latin. Oversatt til norsk kunne avlatsbrevet lyde omtrent slik:
 
”Alle kristtro, til hvem nærværende brev når frem, sender broder Laurencius Nicolaissøn  (prior i tiden 1496-1508) prior for St. Johannes innviede hospitalhus på Varna de i Kristus elskedes Andres Sveinssøn med hans hustru Margret Oddsdatter sin åndelige hilsen. På grunn av den velgjerningsydelse av 3 gyldens fortjenestefulle erleggelse, som I har gjort og håper i fremtiden å gjøre til Ordenen for troens forsvar mot tyrkerne, opptar jeg dere i broderskapet, idet jeg gjør dere delaktige i alle åndelige goder, nemlig gudstjenester, messer, bønner, prekener, aftensanger, våkenetter, samt alle gode gjerninger i det jordiske aktive liv som utøves og utføres ved ordenes krigerbrødre på land og sjø for troens forsvar fra Ordenens første stiftelse og fremdeles til dens opphør ved guddommelig nådes ydelse, idet jeg ifølge særlig apostolisk nåde dessuten forundrer dere at så mange 30-40 og 7 ganges botspålegg som beredes dere der og i fremtiden og helt til på dødsleiet, skalder, når I ved jevne almisser kommer Ordenen i hu,  innrømmes I Herrens miskunnelig 30 års avlat, og likeså mange langfaste i rikt og overflødig mål er innrømmet, hvilke vi – uaktet de i nærværende nådebrev ikke særskilt oppregnes – overfor de velfortjente vil ha betraktet for tilstrekkelig uttrykte. Gitt i nådens år 1496”.
 
Avlatsbrevet ga dermed delaktighet i Ordenens virksomhet, som igjen kunne hjelpe den  døde på dommens dag. Brevet er skrevet etter et formular som finnes i andre avlatsbrev fra Johanitterklostre ellers i Norden.
Værne kloster ble konfiskert i 1532, og bygningen brant ned i 1570 i forbindelse med den nordiske krig.. Da reformasjonen ble innført i 1536, ble eiendommen igjen krongods. Godset med tilliggende gårder ble forpaktet fram til 1675, da ble det privatisert. Den eldste delen av hovedbygningen skriver seg fra ca. 1660 og er bygget på murer fra klostertiden.
 
Få ruiner fortjener uttrykket  ”quasi desolatum” - på det nærmeste øde - mer enn Værne. I 1581 ga kongen Fredrikstad-borgerne tillatelse til å hente bygningstein fra Værne kloster til en ny kirke i Fredrikstad. Av klosterkirken er det derfor knapt meterhøye ruiner igjen. De ligger umerket og bortgjemt under store skyggefulle trær sør for hovedbygningen. Rester av klosteret, istykkerslåtte munkestein, store rød murbrokker, ligger også i steingjerdet rundt hagen. Her inne finner man også en bautastein med Johanitterordenens våpenskjold og årstallene 1190 og 1532. De henspeiler på klostrets grunnleggelse og nedleggelse i Norge. Det har aldri vært foretatt arkeologiske undersøkelser på tomten.
 
I Norge er det i nyere tid funnet johanitterkors i flere kirker, blant annet på Mære og Hustad nær Steinkjær. Hvis disse korsene har sin opprinnelse i johanitterordenen, kan det tenkes at stormenn fra Mære og Hustad har vært på pilegrimsferd eller korstog og på en eller annen måte hatt en tilknytning til johanitterne i Det hellige land.
 
En botspilegrim kom til Værne
En skriftlig kilde forteller at Jon Marsteinssom som skulle på valfart til Roma, ga en kalk til klosteret i året 1400. Klosterkirken har også fungert som valfartsmål. Den 12 januar 1458 idømte 12 lagrettsmenn Thorleif Thorleifsson fra Telemark en bot på åtte mark gull fordi han hadde besvangret Thorgils Gunnarssøns datter Thora. De to mark ble ettergitt fordi han var fattig og for en mark av boten måtte han gjøre en pilegrimsreise til Værne, Nidaros og Vadstena.
 
Drepte med den ene hånden, helbredet med den andre   
Johannes Døperens brorskap og Hospital Ordenen, også kalt Johanitterordenen, er den eldste ridderorden i verden. Ordet hospital  henspeiler på ordets opprinnelige betydning, hvilket var å drive herberge i Jerusalem der pilegrimer kunne få mat og en seng - og sykepleie. Klosterherberget, som ble grunnlagt omkring 1050 i Jerusalem, før det første korstoget, var helliget til Johannes Døperen og ble drevet av benediktinermunker, som kalte seg selv Johannes Døperens hospitalbrødre i Jerusalem.
Etter at Jerusalem ble tatt av korsfarerne i 1099, organiserte medlemmene av hospitalet seg som munkeorden etter Augustins regler. Deres leder var broder Gerhard.
Det første korstoget førte Jerusalem i de kristnes hender og hospitalbrødrene var på plass for å ta imot dem. På den måten ble de sett på som redningsmenn i de takknemlige korsfarernes øyne. Som betaling fikk de penger og jordgaver av de europeiske ridderne som hadde kjempet i korstoget. I tillegg fikk de nye medlemmer som gikk inn i ordenen. Sammen med den andre mektige ordenen Tempelridderordenen, ble Johanitterne den sterke støtten for det svake Jerusalem mot muslimene. Johannes Døperens brorskap og Hospital Ordenen fikk status som religiøs stiftelse og alle medlemmene avla en ed om fattigdom, kyskhet og lydighet.
Raymond de Puy var den andre av ordenenes stormestere. Han hadde et stort organisasjonstalent og det er mye han å takke at ordenen ble en reell maktfaktor. Ganske snart fikk  johanitterne også militære oppgaver som gikk ut på å beskytte pilegrimsveiene og de hellige stedene. Sykehusdrift og soldattjeneste gikk hånd i hånd, de helbredet med den ene hånden, drepte med den andre.
I Jerusalem etablerte de tidenes største og mest avanserte sykehus. Det er påstått at sykehuset hadde to tusen senger, men det er nok en sterk overdrivelse. Sikkert er det at man ansatte de beste legene, enten de var kristne, jøder eller muslimer. Svært tidlig ble det bestemt at hver pasient skulle ha sin egen seng, noe som var revolusjonerende nytt. Likeens skulle hver seng ha rene lakener og teppe. Det skulle også være vugger til nyfødte. Fødende kvinner ble anbrakt i en særskilt bygning. Man tok seg dessuten av foreldreløse og hittebarn. Mens brødrene fikk klibrød til deres knappe måltider, fikk de syke en langt bedre kost og dertil hvetebrød og vin. Minst tre ganger i uken fikk de kjøtt, selv på fastedager. Når en pasient døde ble han på samme vis som ordenes egne medlemmer lagt i en kiste og begravet på ordenes kirkegård, som ellers var forbeholdt de velstående. Den islandske abbed som skrev en reisehåndbok omkring 1150 forteller at hospitalet var det  ”rikeste i verden”.
Ordenen spredte seg til mange land og etablerte seg langs de viktigste pilegrimsveiene som førte til Jerusalem, Roma eller Santiago de Compostela.
Deres oppgave var som Bernhard av Clairvaux uttrykte det: ”å kjempe en dobbel kamp så vel mot kjøtt og blod som mot lastenes og ondskapens åndelige makt”. ”Den ridder”,  sa han, ”hvis sjel er iført troens rustning, liksom hans legeme er omsluttet av jernrustningen, kan i sannhet være en ridder uten frykt.  Væpnet med våpen av begge slag, frykter han verken djevelen eller menneskene. Og hans død er en martyrdød. For om de som dør i Herren er salig, hvor meget saligere er da ikke de som dør for Herren”!
Johanitterordenen ble en mektig internasjonal organisasjon og stormesteren hadde en nesten suveren, politisk stilling og anerkjente bare paven som sin overherre. Han ble valgt på livstid blant ridderne av generalkapitlet, som besto av alle ordenens riddere. De enkelte klostrene og ordenshusene ble ledet av en kommandant, provisor eller preceptor. Mot slutten av middelalderen kaltes forstanderen vanligvis en prior.
Som borgbyggere var ikke Johanitterne spesielt nytenkende, deres styrke lå heller i tilpassing og hensiktsmessig ombygging. Sammen med tempelherrene var johanitterne den eneste stående hæren i den skrøpelige statsdannelse som besto av kongerikene Jerusalem, Tripoli, Antiokia og Edessa. Men denne statsdannelsen var umulig; å danne en kristen stat på en stripe jord (på det smaleste var den kristne landet kun 15 kilometer bredt) med lange og høyst usikre forbindelser over havet og omgitt mot nord, søst og sør av muslimske riker med en stor fiendtlig befolkning.
Det kan være nyttig å bruke Winston Churchill berømte ord om jagerflygerne, noe omskrevet for å illustrere forholdene de levde under: ”Aldri har så få kjempet mot så mange, så lenge”
 
Fra Syria til Malta
Outremer som disse kristne rikene ble kalt, var en underlig blanding av orienten og vesten.
I disse kristne rikene var det aldri mer enn 2000 adelsmenn og riddere som til sammen holdt byer og landsbyer som len under fyrstene av Jerusalem, Antiokia, Tripoli og Edessa.
Men da Jerusalem ble tatt av Saladin i 1187, ble ordenens hovedkvarter flyttet til Acre.
Johanitterens mest kjente festninger i Midt-Østen var Margat og Krak de Chevaliers i Syria og i Palestina; Akko (Akre), Ascalon og Beauvoir Andre viktige befestninger lå i Smyrna, Bodrum, Leros, Megiste (Castellorizo), Symi og Tilos.
Det er hevdet med overbevisning at Krak de Chevaliers er den fineste og mest storslagne festning i hele verden. Borgen som ruver på en naturlig høyde ble overlatt til johanitterne i 1142. Den består av to ringmurer med flankerende tårn, det vil si at tårnene rager foran muren og kan beskytte muren på langs. Her fantes ingen døde vinkler. Den indre borgen er reist på en høyde slik at man derfra kunne beskyte inntrengere. Borgen ble sett på som uinntagelig. Den motsto to beleiringer, men ble tatt av muslimene i 1271 ved hjelp av list. Krak des Chevalier var beregnet for en styrke på omkring 2000 krigere. Her fantes store depotrom, vannreservoarer, sykehus og kirke. Festningen er godt bevart og hører til en av de mest ettertraktede severdigheter i Syria.
Da Acre falt i 1291 flyttet Johanitterne til Kypros, og videre til Rhodos i 1309. De ble derfor også kalt Rhodosriddere.
I 1480 beleiret tyrkerne Rhodos, men ble slått tilbake. 40 år senere kom tyrkerne på nytt, denne gang ledet av Suleiman II som sto i spissen for en styrke som var langt større enn forsvarerne. Til tross for at ridderne kjempet heltemodig og forsvarte seg i seks måneder uten forsterkninger eller nye forsyninger, måtte de kapitulere for sultanen. Imponert over deres tapperhet tillot Suleiman dem å forlate øya i sine egne skip. Stormesteren de Isle Adam førte sine riddere ut i vinterstormen for å finne et nytt tilholdsted.
I løpet av de neste fem årene flyttet de hjemløse ridderne over store deler av Middelhavet for de fant en ny base. Karl V, den tyske keiser og konge av Spania, tilbød Johanitterne Malta, som de overtok i 1530 mot å betale en falk i året. Som kjent var falkejakt riddernes store fornøyelse og malteserfalken var høyt verdsatt.
Da ordenenes flåte var bygd opp igjen etter nederlaget på Rhodos, fortsatte den å angripe tyrkiske handelsskip. Det irriterte sultanen så mye at han i 1565 sendte en stor flåte med 40.000 soldater til Malta for å knuse Ordenen en gang for alle. Ledet og inspirert av den 70 år gamle Stormesteren Jean Parisot de la Vallete klarte ridderne å stå imot beleiringen.
Etter fire måneder måtte tyrkerne gi opp etter å ha mistet nesten halvparten av styrkene og de forsøkte aldri mer å trenge inn i det vestre Middelhavet. Denne seieren satte en stopper for det tyrkiske hegemoniet i Middelhavet, den europeiske verden ville ha sett  mye annerledes ut dersom de kristne styrkene på Malta hadde tapt. Flere kongehus belønnet Ordenen med store pengesummer, slik at Malta kunne gjenreises og økonomien sikres.
I de følgende to hundrede år beholdt Ordenen suvereniteten over Malta, og ridderne kalte seg etter hvert Malteserriddere. Etter hvert som freden senket seg over Middelhavet, ble sykehusdriften stadig viktigere, mens kamphandlingerne blev færre og færre. Selvom ordenen hadde mange ansatte, så måtte ordensridderne selv være med til å passe de syke. Mottoet var: "Thi dere skal vite at de syke er våre herrer.” Ordenens hospital i Valetta ble regnet for å være det fremste i  Europa.
Det kan nevnes at hver syk hadde to senger, og pasientenes måltider ble servert på sølvtallerkener, det var ikke for å skryte av Ordenens velstand, men erfaringer viste at sølvtallerkner ga mindre smitte enn tretallerkener som var det alminnelige. Antiseptikkens vitenskaplige begrunnelser lå ennå langt frem i tid, men den praktiske virkningen skimtet man allerede på Ordenes hospital. Både innenfor kirurgi og farmasi var sykehuset ledende.

Men det sier seg selv at i Ordenens høye idealer ikke alltid ble fulgt opp i den 900-års historie.
Så lenge det var fare på ferde og kamper fant sted kunne man alltid stå sammen, men
det kom tider der det religiøse livet ikke fremsto som stifterne hadde forestillet seg.
Såvel stormestrene som ridderskapet måtte befatte sig med mange verdslige oppgaver og politik, maktkamper og intriger, som alltid følger et statsstyre.
Ridderskapet blev rekruttert fra det europeiske aristokrati, og i det 17. og 18. århundre ble dette aristokrati mere og mere eksklusivt og dermed ute av tritt med utviklingen på mange områder. Den lille øystat, som eid og styrt av en halvgeistlig ridderorden i Europas utkant, kunne naturligvis vanskelig unngå å oppfattes som en anakronisme.
På Malta ble de etterhvert ganske upopulære idet ridderne mer og mer utviklet seg til et geriatrisk gubbevelde som var i utakt med samfunnsutviklingen.
Da Napoleon dro til Egypt med sin store invasjonsflåte, la de veien innom Malta. Overfor denne store overmakten måtte ridderne overgi seg. Kapitulasjonsbetingelsen var harde, alle ridderne måtte forlate Malta i løpet av en uke, all ordenseiendom ble konfiskert og adelskapet opphevet.
Den forlot øya og opphørte som krigsmakt, men den gjenoppsto i Roma som en veldedig institusjon i 1878. I mange land administrerer den sykehus, ambulansefly, arbeider for barn og statsløse. Men likevel gjenoppsto den, som fugl Føniks, og overrasket verden med sin udødelighet. I dag har de hovedkvarter i Roma, men har også opprettet en viktig filial i Sant Angelo, den imponerende festningen som de engang reiste i Valetta på Malta.
Ordenenes oppbygning og utvikling er ganske innviklet, og en større redgjørelse vil ta for mye plass, men her følger en kort oversikt.
Ordenes leder var naturligvis Stormester, som også var fyrste over en selvstendig stat. Han ble valgt av ridderne og satt hele sin levetid. Ordenens regjerende myndighet var rådet som ble ledet av Stormesteren.
Ordenen var inndelt i åtte Språk etter medlemmenes nasjonalitet eller språk. Hvert Språk hadde sin del av befestningene å forsvare pluss spesielle tjenester. Generalkapitlet var høyeste lovstiftende myndighet. Den besto av medlemmer som representerte den høyeste klassen i Ordenen.
Medlemmene var inndelt i tre klasser; Rettferdighetens riddere, kapellaner (prester), brødre  (lavere klasser). De gjorde tjeneste i ordenes forskjellige institusjoner. Ordenens prester og den tredje klassens plikter var både av militær art og tjenende. Bare for den høyeste klasse ble det krevet adelighet av medlemmene. Det fantes også hedersriddere som ble utnevnt på grunn av ærerik tjeneste for Ordenen.
Johanitterordenen er i dag splittet i flere grener, og det hersker en viss tvil om hvilken som er den legitime. Mange hevder at den katolske grenen i Roma er den genuine.
Deler av klosterinngangen er bevart og er nå  museum nær det toppmoderne sykehuset St John hospital. Ambulansetjenesten i London drives i dag av St John Ambulance Association.
Under reformasjonstiden fikk johanitterne et protestantisk avlegger, nemlig Baliwick av Sonnenburg i i Prøysen Ordenen avviklet da eiendommene, som ble sekularisert i 1810, ikke desto mindre sørget Frederik William IV for å skape et nytt brødreskap "De evangeliske Johannitter" i 1852, under en Herrenmeister som alltid ble valgt fra en kongelig familie i samråd med et adelsråd. Ordenenes viktigste oppgave var å samle inn penger til sykehus. På den måten sørget den protestantiske grenen for å vende tilbake til de idealene som samsvarte med grunnleggeren  under det første korstog. Siden 1870 har johanitternes fremste oppgave vært å drive ambulansjetjeneste under krigstid. I den senere tid har ordenen pånytt etablert en base på Malta, riktignok som ambassade i en av sine gamle festninger.
Institusjonen er også representert i Norge, både den katolske og den protestantiske grenen.
Johanitterens drakt var en svart kappe med hvitt kors på venstre side av brystet. Våpenskjoldet var rødt med hvit bunn. Våpenskjold og banner har også hvit kors på rød bunn. 
 
Johanitternes klostre og ordenshus i Europa.
Værne var det nordligste filialen av alle de europeiske johanitterklostrene som var fordelt på ca. 600 kommanderier som igjen forvaltet 19.000 eiendommer.
Værne lå under Antvorskov nær Slagelse i Danmark som var hovedsete for ordenens aktiviteter i Norden (Dacia). I Danmark hadde johanitterordenen en sterk posisjon  og hadde eiendommer, klostre og hospitaler i samtlige sju stift, for eksempel Dueholm kloster i Nykøbing, Mors og i Odense, hvor klosterkirken, St. Hans kirke, fremdeles er i bruk..
Johanitterne hadde også en kirke i Viborg som var et knutepunkt for pilegrimsferdselen sydover. En viktig hus fantes i Schleswig, som tidligere lå under Dacia. Det er ennå i drift og brukes av johanitterkvinner. 
I Sverige var det et johanitterkloster i Köpinge på Öland, Eskildstuna i Södermanland vest for Stockholm, Kronobäck mellom Kalmar og Oscarshamn og likeledes Maskenholt på Rügen, som den gang var underlagt den danske krone.
I Polen etablerte ordenen seg i Poznan og i Silesia som kunne skilte med 15 kommanderier og 200 brødre. De administrerte en rekke landsbyer som for eksempel Baranowo, Chrostowo, Krzesinki, Radzan og  Zukowo. Men johanitterne hadde sterk konkuranse fra den tyske teutonerordenen og fikk liten innflytelse i landet. Det samme kan sies om johanitterne i Tyskland som hadde sin hovedbase i Heitersheim.
I Ungarn var ordenen lagt til Esztergom, nær Budapest. Klosteret lå ved et av de viktige pilegrimsrutene mot Santiago, men det fungerte også som bastion mot tyrkerne.
I Holland hadde ordenen et viktig hospital i Utrecht, som i dag er stammen til et større moderne sykehus. I England ble johanitterne en reell maktfaktor og hadde mer en 70 kommanderier rundt i landet, inkludert Skottland (Torphichen) og Irland. De viktigste eiendommene var Waltham, Harrow, Hacney, Wycombe og Swann Inn i The Strand,  London. Et viktig ordenshus var nonneklosteret i Buckland, Somerset, mens storprioriatet var lagt til Clerkenwell nær London.
Et av Ordenens mer sentrale klostre i Europa var det mektige nonneklosteret i Villaneuva de Sigena i Aragon som fremdeles er i drift. I Spania deltok johanitterne i kampen mot maurerne på linje med tempelridderne og Jakobsridderne. Og i motsetning til Det hellige land hadde de suksess i kampene, denne gang var det muslimene som ble jaget på sjøen. Ordenen hadde storprioriater i Castile og Leon og var representert med både klostre, hospitaler og kirker langs pilegrimsveien til Santiago. Deres mest kjente kirke er den festningslignende Nikolauskirken i Portomarin. På andre steder langs ruten som i Cizur Manor nær Pamplona og Hospital de Orbigo hadde johanitterne vertshus, hospital og kirker. I Sør- Frankrike hadde Ordenen en større posisjon enn i noe annet europeisk land og virksomheten var fordelt på tre storpriorater, som lå i Champagne, d`Aquitaine og i Bretagne. Da tempelriddernes orden ble avviklet i 1314, fikk Johanitterne overlatt en stor del av deres eiendommer.
Viktige kommanderiene lå blant annet i Arles, Les Estrets, Grenoble, Laigneville, Larsaz, Nantes, Neuilly sous Clermont, Paris, Reims, Rouen, Ruou, Saint Aubin, Saint Christol, Saint Gilles, Sommeraux, Sours og iYper.
Italia hadde en viktig posisjon i korstogsbevegelsen og Johanitterne etablerte mange viktige hospitaler i havnebyene som for eksempel i Bari, Otranto, Tarent, Messina og Pisa. De hadde også store eiendommer på Sicilia.
 
Verdens hurtigste ”pilegrim”  
Vandrefalken har lenge vært uttrydningstruet, men fuglestammen synes nå å ta seg opp igjen.
Den har også vært sett i Østfold. Vandrefalken er verdens hurtigste skapning og kan stupe i en hastighet på opp mot 300 km i timen. Falken er også kalt Falcus Peregrinus, dvs. pilegrimsfalken.
Vandrefalken er udødeliggjort gjennom kriminalfilmen "Malteserfalken" der Humphrey Bogart spilte hovedrollen. Filmen som ble laget i 1941 høstet meget gode kritikker og gikk sin seiersgang over hele den vestlige verden.
Filmen handlet om jakten på en falk i gull. Ifølge filmen ble den sendt til keiser Karl V i 1530 av Johanniterridderne som holdt til på Malta. Den dyrebare gjenstanden utgjorde den årlige avgiften som ridderne måtte betale til keiseren. Men falken forsvant sporløst, og i de neste århundrene etterlot den et blodig spor etter alle kjeltringene som fikk tak i den og i neste øyeblikk mistet den til noen som var smartere.
Virkeligheten er noe annerledes. Det er riktig at Johanniterne leide øya av keiser Karl V, men prisen var en levende falk som hvert år ble overlevert keiseren. Den ble gitt til keiseren fordi fuglen symboliserte Ordenen. Vandrefalken ble oppfattet som en meget effektiv rovfugl som tjente kristenhetens sak. I dag er vandrefalken dessverre utryddet på Malta, men arten brer om seg i mange andre land. Montro pilegrimsfalken finner størst glede i å jakte på  tyrkerduene, som også er blitt en del av faunaen i Norge?










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.