Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
22. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Fra Nidaros til Santiago de Compostela
01.03.2006 16:49
Pilegrimsveien fra Norge til Spania er også reise fra "Ultima Thule" til Finisterre. Dette er likeens en vei fra det nordligste til vestligste punkt i Europa.

Eivind Luthen (Artikkel i Pilegrimen 2/2005)

Fra flere land etableres det nå vandringsveier i retning Santiago de Compostela, bl. a. fra Polen og fra Nord-Tyskland. Fra Holland og Italia eksisterer det allerede merkede langdistanseruter.
I Norge har vi nå merket en rekke viktige pilegrimsveier, bl.a. aksen Tønsberg - Oslo og Oslo- Trondheim. Den siste viktige etappen som nå skal merkes og beskrives er Halden - Oslo. Denne strekningen er spesielt interessant fordi den også kan føres ned til Helsingborg og inn på Hærveien i Danmark til den tyske grensen. Fra Nord-Tyskland er det mulig å ta seg ned til Køln der finnes en merket en rute i retning Spania.
Denne forbindelsesruten fra Norge til det sørlige Sverige må ha vært viktig i middelalderen, blant fordi Lund fungerte som erkebiskopsete for hele Norden fra 1103 til 1153 da Trondheim ble erkebispesete for Norge. Veiforbindelsen til Norge må ha vært preget av budbringere, misjonærer, prester og pilegrimer.
Denne planlagte ruten som her skisseres kan få spesiell status som europisk Jakobsvei.
Det skal nevnes at det finnes flere grupperinger i Nord-Tyskland som er opptatt av å merke pilegrimsruten fra Rostock i retning Hamburg.
I første omgang skal vi prøve å beskrive kirkene og enkelte etapper fra Oslo til Helsingborg,
det må innskytes at beskrivelsen som gjelder Sverige kun er basert på studie av bøker og  kartmateriale.
Veien vi beskriver er den gamle allfarveien, også kalt tjodveien, veien der folk flest gikk.
 "Kongeveien" er et uttrykk som ble brukt fra 1600-1700-tallet, "Den Fredrikaldske kongevei" likeens. "Oldtidsveien" og "Pilegrimsveien" er betegnelser som sier noe om  ferdselen somhar foregått.
 I denne sammenheng bruker vi navnene om hverandre, kjært barn har mange navn.
Så langt det er mulig følger vi reisebeskrivelsen av biskop Jens Nilssøn fra Oslo
Han var på flere visitasreiser bl.a. i 1592 ned til Konghelle og beskrev reiseruten sin nøye, i mange sammenheng fulgte han hovedveien sørover.
Fra Oslo tar man den gamle ferdselsveien opp Ekebergsåsen. Gjennom hele middelalderen og lenge før strakte ferdselsveien seg gjenom kystlandskapene ned til den gamle grenseelv lengst i sør som nordmennene kalte Gaute elv.
Den Fredrikhaldske Kongevei  passerte over åsen på toppen av høydedraget og krysser Ljabruelva, etter nedstigningen fra åsen. Ljabrubakken var beryktet blant alle som kom med  hest og vogn, og hadde tilnavnet "mærrapina". Uttrykket stammer fra 17-1800-tallet, da veiene ble såpass kjørbare at man kunne føre frem varer med hest og vogn, før den tid var kløv det vanligste. Men så sent som i 1770 var slede på vinterføre likevel det mest effektive fremkomstmidlet.
Sør for Hauketo går oldtidsveien parallelt med Pilegrimsveien (Kongeveien), som løper i en mer østlig retning.
Den kan fortsatt fotfølges på denne strekningen.
Mellom gårdene Burud og Fløyelsbonn er selve oldtidsveien farbar i en lengde av over fem kilometer. Den passerer over Grønliåsen gjennom et område med mange gravrøyser. Det såkalte Kongebordet, nord for Ødegården, består av to svære steinheller. Navnet forbindes med borgerkrigstiden, da kong Sverres birkebeinene sloss mot baglerne.
Sør for Sofiemyrhallen sammenfaller pilegrimsveiens løp med Sønsterudveien. Ved Dalbekken har Statens vegvesen rekonstruert en av de mange gamle steinhvelvsbroer som ble bygd på 1800-tallet.
Den fredrikhaldske kongevei ble anlagt på moreneryggen fra siste istid, ikke sjelden på den  gamle oldtidsveien. Slik fikk man drenering gratis.
Å legge vei på moreneryggen er vanlig, som for eksempel i Vestfold og ikke minst Hærveien gjennom Danmark.
Gjennom skogsområdet i Nøstvedtmarka kan man følge pilegrimsveien i "originalutgave". Ved gården Nøstvedt har det blitt gjort rike funn fra en steinalderbosetting. Her ble det funnet  pver hundre steinøkser med slipt egg.
Ris gård ved Nordby kirke hadde skyss-stasjon fra omkring 1720 til 1870-tallet. Da hadde skyss-stasjonen utspilt sin rolle etter Mosseveiens ferdigstillelse.
Skyss-stasjonene ble trolig lagt ved tradisjonelle rasteplasser, ved tidligere sælehus eller gårder som tilbød overnatting til de reisende.
Pilegrimsveien passerte Ås kirke, hvor den kan følges et stykke. Ås gård fra jernalderen har gitt navn til bygda. Mange av de største gårdene fra de eldste tidene lå langsmed oldtidsveien. Veien knyttet gårdene sammen og passerte ofte rett over tunet.
Et nytt passeringspunkt minner om både vitale og samhørige trekk ved tidlig samferdsel, Korsegården var nemlig både markedsplass, krambu og skysstasjon på ett sted. Her var et krysningspunkt for ferdselen siden oldtiden, en hovedforbindelse førte mot Onstadsund, og videre østover. Ved tettstedet Vestby var prestegården eldst i bygda. Ved Sundby sør for Vestby fantes et gjestgiveri alt på 1700-tallet. Etter forordningen om skyss-stasjoner og gjestgiverier skulle det være skyss-skifte hver mil og gjestgiveri med mat, øl og losji hver tredje. En mil utgjorde 11,3 km etter våre dagers metriske standard.
Det gamle ladestedet Hølen var et travelt sted på 15-1600-tallet, som blomstret opp med trelasteksporten. Tømmeret ble fløtet et par kilometer nedover til Høleelva til strandstedet Son.
Til en mangslungen veihistorie hører også landveisrøveri. På Mosseskogen hadde røveren flere tilholdssteder. Pilegrimsveien er skogsvei før den løper sammen med dagens bilvei, like ved den gamle bybebyggelsen. Moss var "af et noget skræksom utseende", innvendte Wilse, når man nærmet seg fra denne kant. Moss er ingen gammel by, men vi følger - kan hende -gamle spor når vi passerer Verksgata.
Østfold er som Follo, dannet av lavtliggende grunnfjellsplatå, og preges av kuperte åser som veksler med store sletter.
Den første jorda ble ryddet ved avsviing av skogen, for om lag 6000 år siden. Store eikeskoger dekket kysten til innpå 1500-tallet. Det ble drevet hardhendt uthugging, det meste gikk med til eksport, først til hanseatere og nederlendere, etter 1660-tallet til britene.
Men det finnes fortsatt lunder eller hele alleer med gammel edelløvskog, eik, bøk og lind i de såkalte "herregårdslandskapene"
På Værne ligger restene av en johanitterkloster, det nordligste i Europa. Johanitterne var en orden som bl. a. beskyttet pilegrimene langs de viktigste pilegrimsrutene i Europa. I Midt-Østen hadde ordenen en mengde befestninger der pilegrimene kunne søke ly eller få pleie på sykehusene som johanitterne drev. Ruinene på Værne er ganske beskjedne, en 1800-tallsbauta med johanitterkorset markerer helligstedet.
Nær Værne ligger Rygge kirke fra 1100-tallet. Den kan skilte med romanske relieffer og kirkekunst fra 1200 århundre.
Området er eldgammelt jordbruksområde og byr på gravhauger, bautaer og rike gravfunn som for eksempel gullsporen fra Rød gård. Denne rikt filigramutsmykkede sporen som stammer fra 600-tallet, regnes for Norges fineste gullfunn.
Fra Rygge går veien ned til Råde kirke, også den fra middelalderen. Noen hundre meter fra Råde kirke finnes steinsettinger fra eldre jernalder, trolig gravminner.
Vi følger ruten sydover som bukter seg gjennom brede jordbruksområder og tusen år gamle kulturlandskaper. Store deler av ruten følger historiske stier og veier.
Pilegrimsveien hovedløp passerte ved Ågårdelv ved Solli. Etter overfarten fortsatte veien opp de stupbratte bakkene som er dannet av raet. De veifarende kunne få store problemer på høst og vårparten, da overvannet frøs og gjorde veibanen til is-sklie. På flatlandet finnes rester av en hulvei og fine helleristninger, like ved Kalnes landbruksskole.
Veien passerte Tingvoll med  mange gravfelt og gjestgiverstedet Haraldstad like før den nådde Tune kirke. I kirkegårdsmuren fant man i 1850 en stein med runer, som viste seg å være en gravskrift i urnordisk språkform. Den ble datert til 400-tallet.  
 
Til Olavs by, Sarpsborg
Den viktigste byen i det gamle området Vingulmork var Borg ved fossen Sarpen
Sarpsborg regner sin historie fra Olav Haraldsson som ifølge Snorre grunnla byen i 1016. Byens torg krones av  myndig St. Olav. Byen ble brent av svenskekongens soldater i 1567. Siden bestemte danskekongen Fredrik  II at byborgeren skulle flytte herfra. Det eneste som er igjen fra middelalderens Borg er en kirkeruin og en jordvoll, Olavsvollen. Den hørte til Norges første kongebygde borg, og er nevnt i 1203, men borgen forsvant i et voldsomt leirras i 1702. 
Ruinen stammer fra Nikolauskirken. Nikolaus var en viktig reisehelgen både for pilegrimene og de sjøfarende. Vi finner mange kirker på begge sider av Viken viet til Nikolaus.
På østsiden av Sannsund gikk veien forbi det gamle krostedet Bilitt. Dette ordspill på navn med imperativ betydning langs ferdselsveien hadde et utall varianter.
Fra Sarpsborg følger vi en rute som tar oss gjennom rike jordbruksbygder og passerer blant annet gården Storedal der Magnus Blinde ble født i år 1117. Nesten 200 gravhauger er registrert nær gården.
Neste stopp er Skjeberg kirke (1200-tallet) som ruver på en øy i jordbrukslandskapet. Skjerberg kirke kjent for sin figurrike døpefont i mørk kleber, kanskje landets fineste. Døpefonten viser relieffer av Kristus, apostlene og helgenskikkelser. Figurene har trolig vært malt.
Verdt å nevne er også den meterlange "Skjeberggubben", en primitiv kultfigur i eik fra 200-tallet. Den ble funnet ved graving på 2 meters dyp på gården Grimstad.
Pilegrimsruten fortsetter via Ingedal og Berg kirker, begge fra 1200-tallet.
Ved Berg kan man enten ta over Svinesund  via Halden i retning Skee kirke eller om Idd kirke og Iddefjorden. Dersom man reiser via kirkestedet Idd kan det nevnes at det finnes et gravfelt med 90 jernaldergraver i området. Den gamle veien passerte også en tilgrodd stenhvelvet bro like ved kirken.
Ved Iddefjorden er Østfoldnaturen på sitt høyeste og dramatiske.  Her er trange fjordkiler og bratte berg, et miniatur-Vestland i østnorsk utgave.
Ruten gjennom Enningdalen følger gamle veifar, dels Kongeveien og dels den mye eldre "Olavsleden" som var en kjent pilegrimsvei. Det er bevart flere gamle veibiter som man kan følge til fots, de er attpåtil blåmerket.
Borgen Olsborg - etter sagnet bygget av Olav den  hellige - og Naverstad kirke ligger på denne gamle vandringsruten.
Ved Ende passerer veien en flott steinbru. Rv. 102 videre til Berby er et lite veimuseum i seg selv, med elegante veikurver og stabbesteiner. Godset Berby ligger idyllisk til i sin landlige fold mellom skogkledde og kuperte åser. Berby er nevnt alt i 1344, her ble landets siste adelige setegård opprettet i 1634.

Gjennom  Bohuslän
Bohuslän er fortsettelsen av det lavtliggende fjellandet i Østfold. Granitten ligger oppe i dagen og preger landskapet på begge sider av grensen.  Men jordene blir litt mindre, landskapet er heller ikke så oversiktelig, og åsene er lavere.
Bohuslän er likeens preget av et skille mellom skjærgård og innland i lengderetningen. Et urskogpreget belte dominert av granskog løper sørover fra Iddesjøen til Herrestadfjällen ved Uddevalla.
Bohuslän ned til Gøteborg var norsk land frem til 1685.
Dersom man krysset Svinesund passerte man  Blomsholmskippet ved Hölle, en av Sveriges største skipssettinger, 42 meter lang og 9 meter bred. Nå står den på en lav høyde over en åker. I yngre jernalder, da den ble reist, var det sjø her, med forbindelse til fjorden.
Man kan godt tenke seg at skipet frakter de døde på en slags pilegrimsferd, til landet på "den andre siden". Skipet ble også et yndet motiv i kristendommen.
Blomsholmskipet slår en maritim streng i oss, siden de eldste tider har skipet fungert som symbol på reisen til det hinsidige, vi ser det i Egypt, på helleristningene, i vikingetiden med funn av Gokstad- Osebergskipet og ikke minst ser vi det i dagens kirker. Skipsmodellene i taket understreker det faktum at kirken oppfattes som skip, "navs". Og rormannen er Kristus, det er bl. a. grunnen til at skipsmodellen, hvis den er riktig utført,  ikke har livbåter.
I Blomsholms gård, litt lenger sør finner vi ytterligere fortidsminneområde med blant annet landets største dommering, 33 meter i diameter.
Disse gravminnene forteller at veien går i et kulturlandskap med urgammel bosetting.
Ulmekärrs labyrinten stammer muligens fra bronsealderen, symbolikken kjenner vi ikke, men muligens er den knyttet til fruktbarhetskulten.
I kristen tid ser vi at labyrinten dukker opp på kirkeveggene, på gulvet og andre steder. I de franske katedraler symboliserte gulvlabyrinten den symbolske pilegrimvandring. De fattige som ikke hadde råd til å legge ut på de lange pilegrimsferder fikk anledning til å krabbe i labyrinten, og oppnådde dermed samme syndsforlatelse som de som måtte gjennomføre den til fots.
De eldste kirkene i lenet er av øst-norsk type, eller om man vil, er Vikenskirker i slekt med de i Østfold.  Dessverre ble de svenske kirkene ofte hardt ombygd på 16-1700-tallet og  reformasjonen ribbet dem for mye av det gamle interiøret.  Men likevel finnes det skulpturer og annet fra katolsk tid. Av og til finner man også motiv av apostlen Jakob fremstilt som pilegrim, men motivene er helst fra 17-1800-tallet. Ikke sjelden kommer man på spor av Hellig Olav, gjerne i Bohuslen-området.
I motsetning til i Norge er de svenske kirkene åpne, som i Danmark.Den første kirken etter Svinesund er Skee kirke som har et vakkert alterskap, døpefont og en klebersteinsfigur "Den svarte madonna"  er fra middelalderen. Ca. en mil før Tanumhede ligger Håkeby kongsgård (idag Håkebytorpet nær Bräcke) . Her døde Olav Kyrre i 1093. Han var konge i Norge i 26 år og var en fredens mann som reiste mange kirker.
Ved Tanumshede ligger Tanum gjestgiveri fra 1663, Sveriges eldste som ennå er i virksomhet. Et gammelt kornmagasin på tunet er tatt vare på og innredet som hembygdmuseum og veikro.
Tanum kirke har et vakkert middelalderkrusifiks, og en stor runestein fra 400-tallet finnes utenfor kirken.
Vitlycke hällristningsmuseum  ligger i nordens største helleristningsområde.
Bronsealderfolket (1500-500 f Kr)  risset sine forestillinger om livets urkraft og ønskemidler inn i granitten. Av de motiver som går igjen er menn med øks, gravide kvinner, okser som trekkdyr, hester, skip, skålgroper, fotsåler, regn og himmellegemer.
Grönehög ved Norra Skee er lenets største gravhaug, seks meter høy og med en diameter i grunnflaten på 45 meter. Den ble gravd ut i 1928 og er datert til 500-tallet e. Kr.
Ruten går sydover via Svarteborgs kirke fra 1800-tallet, som erstattet en middelaldersk kirke.
Veien passerer Munkedal der kong Øystein Haraldsson ble drept og gravlagt i Fors kirke.
Sagnet forteller at mirakler fant sted ved kongens grav. I Sverige kalles kong Øystein for  kung Östen.
Det skal finnes to hellige kilder i nærheten av kirken, St. Östens kilde på en liten kolle som kalles Galgeberget, og Skårkälla. Den første kilden markerer stedet der kongen ble drept, og den siste der han lå før han ble gravlagt. Like ved Skårkälla skal det også være en stor stein, på størrelse med et likkistelokk. Kong Øystein skal ha ligget på denne.
I Viken og på Opplandene var imidlertid St. Hallvard allerede kirkens utvalgte helgen, og man ønsket ikke en konkurrent. Enden på visa ble at man helte avkokt hundevann på kilden, det var visstnok middelet til å stoppe helligheten.
Munkedal ligger rett inn i landet innefor Gullmarsfjord og veien passerer en gammel steinbro. Munkedal tilhørte Dragsmark kloster opprettet av kong Håkon Håkonsson i 1260. Det ligger på Borkenes og var et premonstratenserkloster, slik som Olavsklosteret i Tønsberg, men Dragsmark var viet til Maria. Klosteret er det kun ruiner igjen av.
Uddevalla fikk byrettigheter i 1498, men er som handelssted mye eldre. Oddevall het det i norsk tid. Byen ble rammet av krigshandlinger titt og ofte og det er lite igjen av den eldre bygningsmassen.
Etter Uddevalla når man Resterøds kirke fra 1100-tallet.
Ruten følger Havstenfjorden, og passerer Ljungs kirkeruin fra 1100-tallet. Store bautasteiner forteller om mektige vikingætter.
Grinnerød kirke er fra 1859, og erstattet en middelalderkirke. Det ligger et stort gravfelt like i nærheten.
Fem kilometer nord for Ucklum kirke ligger Huverød, et stort gravfelt nær veien.
Nord for Kungälv finner vi Kareby kirke fra middelalderen, senere ombygd på 1700-tallet.
I Kungälv lå Konghelle, engang Norges sydligste by. Den er kjent allerede fra 900-tallet og befant seg vel to kilometer nærmere elvemunningen. I tre århundrer var dette Norges viktigste handelssted, og her var møtested for kongene i Norden. Et trilateralt fredsmøte ble holdt her mellom Magnus Barfot, Inge den eldre og Erik Eiegod i1101. Her reiste Sigurd Jorsalfar, vår mest kjente pilegrim,  Korskirken og en kongsgård, kalt Kastellgården. Kongen ga mange kostbarheter til denne, bl.a. en  korsrelikvie som han hadde fått med seg fra Jerusalem. Denne relikvien har trukket til seg pilegrimer fra fjern og nær.
Kirken var bygd av trevirke og ble nedbrent av vendiske vikinger noen år etter kongens død.
150 år etter bygde Håkon Håkonsson et steinkastell, Ragnhildsholm, på en holme midt i mot Kastellgården. det finnes ennå betydelige rester av kastellet.
Skriftelige kilder forteller at det også lå en Nikolai- og Mariakirke samt et frankiskanerkloster innenfor befestningene.
Båhus festning ble reist på en 40 meter høy klippe omgitt av elveløpene i Göta elv. Båholm het denne klippeholmen i norsk tid. Borgen ble oppført under Håkon V Magnusson på samme tid som Akershus og Vardøhus, 1308 nevnes som byggestart.  Borgen Båhus besto i middelalderen av en solid ringmur i rektangulær form med fire hjørnetårn, forsterket med tårn mot øst og en  portbygning med vindbru mot vest. 
Festningen ble angrepet i alt 14 ganger mellom 1482 og 1678, og visstnok aldri erobret.
Sør for Kungälv litt utenfor vår rute ligger Ytterby kirkeruiner. Kirken var viet St Hallvard.
I en av grunnmursteinene er det hugget inn motiver av to figurer, tradisjonen vil ha det til å være St. Hallvard og kvinnen han forsøkte å redde.
Området sør for Båhus festning var grenseland i mer enn 600 hundre år Den eldste geografiske beskrivelsen av Norge, "Historia Norvegiæa" fra 1200-tallet, startet beskrivelsen her ved Göta elv eller Elven, som den opprinnelig kalles, som også omfatter Hisingen, og ble administrert av en kongelig sysselmann på Håkon Håkonssons tid. Elven var den første definerte landegrense i Norden, de mer perifere ytterkanter besto av ødemarker og uendelige havområder. Ved Elven var bygden så tett befolket at det ble påkrevd med grenseavtaler. Säve kirke sør for Kungsälv ble reist på 1100-tallet og er viet St. Olaf.

Øst for Kungsälv, høyere opp i elven lå Lødøse som var en viktig havneby, men den ble ofte ødelagt av danskene. I dag finnes det knapt spor etter byen. Arkeologiske utgravninger på den nedlagte kirkegården har avdekket en av de største funn av pilegrimsmerker i Sverige, bl. a. fra Santiago de Compostela, Køln, Canterbury, Vadstena, Bari osv. Årsaken ligger bl.a. i at Lødøse var den eneste havnebyen på svenske østkysten
 På 1200-talet bygde den første kirken på  Kyrkåsen. Den brant ned 1876 men man lyktes å redde mye verdifullt inventar  som nå finns i Askims "nye" kirke som ble innviet i 1879.
Säve kirke sør for Kungälv er en av de vakreste i området, den er bl. a. kjent for sin middelalderske døpefont.
Gøteborg ble by etter reformasjonen, og omtales ikke derfor på vår rute.
Kållereds kirke sør for Göteborg  er fra 1200-tallet. Kirken som har vakre malerier, ligger fredfylt på en høyde omgitt av en vakker steinmur.

Et land i midten
Vår rute løper nå inn i Halland.Middelalderens landevei løp stort sett langs med kysten, bare unntaksvis slynget den seg innover i landet, for så å vende tilbake. Landskapet består av en langstrakt kystslette og et kupert, høyereliggende innland med åser og bakker, det hele gjennomskjæres av fire store elver. Det opprevne skjærgårdslandskapet i nord avrundes av ved Onsalahalvøya, og går ved Varberg helt over i myke bukter og lange sandstrender. Her fantes et kulturskille fra gammelt av, hit opp trengte dansk og mellomeuropeisk kultur.
Den reisende fra nord møter et karrig klippelandskap med nakne skjær ut mot havet.
Kungsbacka er første by, innerst i bukten som dannes av Onsalalandet.
Bebyggelsen har preg av 1800-talls arkitektur,  det er få spor etter middelalderen.
Sør for Kungsbacka ligger Hanhals kirke fra 1200-tallet. Det ble overgitt på 1890 tallet og sto lenge uten tak, men ble heldigvis restaurert 30 år senere.
Ved Fjärås bräcka går veien over en veldig grusås som byr på storslagne utsiktspunkter. Her ligger også Sverige største gravfelt med 103 reiste bautasteiner
Ved Viskan finnes en elveovergang av den gamle sorten, ved Åsbro. Her løp ferdselsveiene sammen siden uminnelige tider, og fortsatt finnes steinbru, eldre vei og gjestgivergård.
Ved Viskans utløp i Klosterfjorden lå Åskloster. Munkene hadde enerett på laksefiske.
Ruten går videre langs kysten via Värö gjestgiveri som er nevnt allerede på 1600-tallet. I det som engang var siste skyssskifte før Varberg, er interiøret i behold med rom for reisende og luke for utskjenking av brennevin.
Varbergs historie er et sant virvar av byflyttinger og krigersk dramatikk. Den eldste kjente bydannelsen var ved Getakärr og er nevnt i dokumenter fra 1256.  Bare ruiner av den eldste kirken er bevart  på stedet. Og byens bønder pløyer fortsatt opp teglsten fra karmelittklosteret.
Varberg festning derimot er bevart. Den eldste borgkjernen er fra 1200-tallet og ligger øverst på vardefjellet og her skjuler seg mange intriger, sammensvergelser og grufulle drap, fra den gang i nordisk middelalder da Varberg slott var et stormsenter.
Varberg knyttes også til den berømte Bockstenmannen. I 1936 ble det funnet et 600 år gammelt skjelett med bevart klesdrakt i en torvmyr 30 km øst for byen. Funnet er enestående i sitt slag og det viser hvordan våre forfedre var kledt på 1300-tallet.
Den lange struten tyder på at den døde var en mann av høy byrd. Han var åpenbart myrdet, spisse pinner var stukket inn i den døde for å  hindre at han gikk igjen.
Neste stopp på pilegrimsveien er Falkenberg som har en Laurentiuskirke med aner tilbake til 1200-tallet. Gamlas stan har gateløp brolagt med naturstein (kullerstein sier svenskene)
Tullbron med sine fem svære hvelvede buer er fortsatt et praktstykke. Ved brua finnes rester etter borgen Falkenberghus som ble rasert flere ganger.
Fra Heberg følger v i kystvegen forbi Haverdalsstrand. Steninge kirke fra 1200-tallet ligger i nærheten, her er det bevart en vakker Maria pieta skulptur fra 1400-tallet, antagelig et tysk arbeide.
Ytterst på Tylöstrand finnes St. Olofs kapell med et fargerikt kirkerom.
På vei mot Halmstad langs E6 hilser den mektige gravhaugen Ivars kulle de forbipasserende. Denne vaktpost fra eldre bronsealder viste seg ved utgravninger i 1972 å ha innvendig skipssetning med en åtte meter lang hellekiste, og rester etter en eiketrekiste innerst.
Som i de øvrige byer i Halland ble Halmstad gjenstand for angrep, ødeleggelser og byflyttninger gjentatte ganger i middelalderen.
1400-talls kirken St Nikolai er ombygd, og minner ikke mye om katedralen som lå her før reformasjonen.
Sør for Halmstad strekker Laholmsbukten seg i en jevn bue hele veien ned til foten av Hallandsåsen, en eneste lang strand på nesten 30 km.
Laholm har en vakker 1200-talls kirke viet St- Klemens. De første kirkene i Norden var ofte viet til denne sjøhelgenen som for eks. i Trondheim og i Oslo.
Det gamla Lagaholm var viktig som strategisk knutepunkt, her møtte kystveien hærveien, som fulgte Lagan innover i landet.
Östra Karup kirke fra 1100-tallet er bl.a. kjent for sitt orgel og har inngangskonstruksjon som kunne endres i tilfelle fare truet. Kirken har blitt mye ombygd gjennom årene. En tympanonstein er imidlertid bevart med motiv av en biskop, sverd, innvielseskors og en slange
Hallandsås på grensen mellom Halland og Skåne er en stor åsrygg. Utsikten til de vidstrakte jordbruksområdene og Laholmbukta er storslått, bøkeskogen brer seg utover i åssiden. Selve høyderyggen er i utstrekning om lag 40 kilometer lang og 10 kilometer bred.
Her var tidligere både uveisomt og øde. Vidstrakte mose- og lyngheder skapte ønskesteder for lysskye individer.
Ved Simonstorp passerer veien over en steinbru, der står en mosegrodd stein i veikanten. På den står det skrevet "Här blef Norsk Poströvet 1757". Men hva skjedde med den navnløse postrytter?
Vel over åsen løp middelalderens landevei stort sett langs med kysten, bare unntaksvis slynget den seg innover i landet, for  så å vende tilbake. Landskapet består av en langstrakt kystslette og et kupert, høyereliggende innland med åser og bakker, det hele gjennomskjæres av fire store elver.
Den som tar føttene fatt, kan følge pilegrimsveien forbi de gamle grensebekken, som var skille mellom Halland og Skåne i årene 1645 til 1658.
Veien ble liggende tilbake for seg selv, da den dukket opp en ny lenger ned i åssiden på 1900-tallet. Dronning Kristina av Sverige kom ridende sørover langs Kongeveien en dag i 1654. Hun hadde sagt fra seg kronen til fordel for Karl Gustav. Erik Dahlberg har tegnet et øyeblikksbilde av høytideligheten der Kristina overgir tronen til sin forsmådde fetter, foran øynene på en stor forsamling. Hun fant seg til rette blant katolske trosfeller, og ble gravlagt i St. Peterskirken i Roma. Inspirert av utsikten her oppe fra åsen, skal hun ha svingt med sin bredbremmede hatt og ropt: "endelig frihet!"

Mot Helsingborg og Lund
Skåne synes å være en stereptype av det naturgitte jordbrukslandskap med endeløse åkre, selve innbegrepet av "öpna landskap".
Da den tsjekkiske forfatteren Karel Capec - han med den illevarslende roman Salamanderkrigen -reiste gjennom Skåne i 1936, skrev han om "taggete kirketårn, bevingede vindmøller og hvite små hus .innhyllet i århundrer gamle eikelunder... og en overflod av Guds gaver så langt det dreide seg om fulle jur, hvete og frodige enger".
I 1789, da Carl von Linne reiste i kongelig oppdrag sørover langs Kongeveien, lå halvparten av arealene brakk og tjente i høyden som beitemark.
Fra Hallandsås snor Kongeveien seg ned til  Margretorps gjestgivergård som har tradisjoner tilbake til 1600-tallet ned til Ângelholm.
Ved Rønne å, hvor det tidligere var fergested for Kongeveien, krysses i dag sju ulike bruer.
Dagens Ängelsholm ble grunnlagt i 1516 et stykke fra det gamle sted som lå nærmere elvas munning. Luntertun kirkeruin ligger der ennå.
St Gertruds kirkeruin ligger på vår rute. St Gertrud var beskytter for de reisende.
Navnet Helsingborg kan komme av hals, som betegner det trangeste stedet i sundet.
Navnet er første gang nevnt i et brev utstedet i Lund i 1085 av Knud den hellige.
Hanseaten forsøkte å slå inn under seg all handel med sild, selv hadde de fordelen av monopol på salg fra egen saltleier Nord-Tyskland. I perioder på 13-1400-tallet okkuperte de byen og deler av kysten.
Helsingborg krones av Mariakirken fra 1100-tallet. Et vakkert tysk alterskap hører til de mange skattene i gudshuset.
Av middeladerens Helsingborg-slott er bare sentraltårnet i fem etasjer tilbake. Fra tårnkronen som rager 35 meter over bakken, kan man skue utover hele Øresund. Det massive tegltårnet representerer en sjelden godt bevart struktur fra middelalderen. Tårnet som hadde en sentral posisjon i et større festningsverk, var også utstyrt med et Mikaelskapell.
"Den bølgende landevei" kaltes fergestrekningen Helsingborg-Helsingör, her var flest ferger og kortest vei over. Med en distanse på bare 4 km kunne man høre hverandres kirkeklokker, i dansk tid hadde man felles torg. I århundrer har veifarende av alle slag, pilegrimer, handelsmenn, soldater og sendebud tatt veien over dette smale havstykket. Sundstedet omtales av den tyske magister Adam av Bremen så tidlig som i 1068.
Flere arkeologiske funn av kamskjell i graver forteller om pilegrimsvandring til Santiago. De fleste funnene stammer fra 1300-tallet, da valfarten til Spania var på sitt største
På øya Veen  sør for Helsingborg ligger St. Ibs kirke, dvs. Jakobskirke. Den stammer fra omkring 1200. Døpefonten er av norsk opprinnelse.
Noen pilegrimer valgte andre fergesteder, kanskje Landskrona eller Malmø. Det fantes mange havner og skuter som drev fergevirksomhet.
Landskrona ble grunnlagt ca. 1410. Lite er bevart fra middelalderen bortsett fra små rester etter den store St. Johanneskirken som ble revet på 1700-tallet.
Mange pilegrimer la trolig veien om Lund som var en viktig kirkeby.
Her lå nordens første og største romanske katedral som også hadde status som erkebispesete. I middelalderen fantes det 28 kirker og flere kloster i byen.
Katedralen i Lund manifesterte en ny tid , nemlig at den internasjonale katolske verden etablerte seg for alvor i Norden. Katedralen fungerte som et makt og inspirasjonssted for de mange hundre kirker som ble reist i det neste århundret.
Pilegrimene flokket til katedralen i Lund, og mange søkte seg til krypten for å røre og beundre de mange relikviene som fantes der. Krypten er intakt med sine uttrykksfulle gammeltestamentlige søyleskulpturer.
Ikke noe sted er det blitt funnet så mange kamskjell i middelaldergraver som i Lund, mer enn 50 stk er funnet, dvs ca. 1/3 av samtlige funn som er kjent fra hele Europa, Spania inkludert. Det forteller tydelig hvor vanlig der var å dra på pilegrimsferd til Santiago.










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.