Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
25. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt mandag 27 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Forslag til forbedring av pilegrimsveien til Nidaros
28.09.2005 09:08
Den 12. juli 2003 la min kone og jeg i vei fra Hjerkinn på pilegrimstur. Vi synes det er et glimrende tiltak å tilrettelegge pilegrimsleia Oslo – Trondheim, og vi fikk en masse gode opplevelser og minner. Av Harald Fure.

I og med at vi for 2 år siden vandret 75 mil fra Roncevalles til Santiago de Compostella i Spania, var vi nok ekstra spente og forventningsfulle på hvorledes denne turen ville bli. Basert på de erfaringene vi hadde fra Spania, har vi herved lyst til å komme med en del synspunkter, som vi håper vil være til nytte i det videre arbeid med pilegrimsveien.

Betraktningene nedenfor munner ut i et følgende forslag:

1. Dersom de som er direkte involvert i arbeidet med pilegrimsveien, i første rekke ansvarlige i Direktoratet for naturforvaltning, de tekniske sjefene i kommunene, samt pilegrimsprest og pilegrimsfellesskapet, ikke har vært langs ”el camino” (pilegrimsveien) til Santiago, så bør det arrangeres en studiereise dit.
2. Det bør deretter foretas en grundig kartlegging av hva som på sikt bør gjennomføres av ytterligere utbygging av infrastruktur, m.m. langs pilegrimsveien til Trondheim.
3. I Spania har de fått betydelige midler til opprusting av el camino fra EU, da denne veien anses som et historisk monument. Så vidt jeg forstår var Trondheim ved siden av Roma og Santiago det viktigste pilegrimsmålet i Europa i middelalderen. Norge betaler nå store summer til EU. Det bør være mulig å søke EU om å få støtte til pilegrimsveien i Norge på linje med støtten til el camino.

- - o - -

La det med en gang være sagt, at i dag kan ikke ”alle” vandre hele veien til Trondheim, slik tilfellet er langs el camino. Til det gjenstår det fremdeles utbedring av stier, bedre merking, utbygging av overnattingssteder, tilretteleggelse av hvileplasser, tilgang på drikkevann, få kjøpe mat underveis, - for å nevne noe. Imidlertid, langs el camino har man hatt mer enn tusen år på seg til å bygge ut infrastrukturen. Trondheimsleia er ”ny”, og en svært god begynnelse er lagt.

 Når det skal vurderes hva som trengs til ytterligere utbygging og vedlikehold av veien til Trondheim, bør det tas utgangspunkt i behovene til pilegrimene. Joda,  selv om pilegrimene  i alminnelighet er (og bør være) nøysomme mennesker, er det dog visse basisbehov som må være dekket underveis. Og som bør iverksettes for å få en større tilstrømming.

1. Det åndelige
Trondheimsveien har et stort gode i mulighetene for stillhet og ettertanke. Man kommer også innom kirker og andre steder, som gir impulser.
Noe av den økte interessen for pilegrimsvandring, tror jeg skyldes en viss dragning mot det historiske og særlig det ”mystiske”. Langs el camino gjengis det underveis en rekke myter og historier om mirakler og bemerkelsesverdige hendelser. Det bør også i Trondheimsveien letes mer fram til slike ting, og de kan presenteres i form av skilt på stedene det skjedde.
La meg også forslå å sette opp et større kors underveis i veien, som ”Cruz del Ferro” ved Foncebadon langs el camino. Det er et jernkors på en 5 meter høy trestokk plassert midt i en steinhaug. Her kaster alle pilegrimer en stein, i det de passerer. Symbolsk kastes ”problemene” på haugen, og nesten alle har med seg steiner hjemmefra, - vi så til og med pilegrimer fra Brasil og USA, som hadde brakt med seg steiner i bagasjen. Et sted for dette er kan hende ved Porten mellom Hjerkinn og Kongsvold. Her er det allerede oppkastet flere steinhauger, og et kors her ville også kunne ses fra bilveien og lett kunne nås ved en liten spasertur nede fra P-plassen nede ved brua. Dette vil kunne bli et omtalt sted.

2.    Naturopplevelsen
Spansk natur er nok eksotisk for oss nordmenn, men Trondheimsveien har uten tvil større naturopplevelser og kan presenteres med det. Alle, og spesielt utlendinger vil glede seg over den vakre naturen. Her kan intet forbedres utover skaperverket.

3.    Kunst og kultur
Dette fikk man tilgang til i rikt monn langs el camino. Langs vår vei er det også en mengde utrolig fine gamle bygninger og gårder, samt historiske steder. Flere opplysningsskilt med fakta er ønskelig.

4.    Mat og drikke
El camino gikk gjennom noen av Spanias beste vindistrikter, bl.a. Navarra og Rioja. Og mange pilegrimer satte stor pris på det. For øvrig var det stort sett greit å finne spisesteder langs el camino. Man fikk her foruten frokost og lunch, til middag bl.a. en ”pilegrimsmeny”. Dette var en enkel treretters middag inkl. en halv flaske rødvin for kr. 40-80. Ellers fikk man underveis kjøpe kaffe, der alle ”stedene” hadde moderne kaffemaskiner (betalt av EU?). Og det var med jevne mellomrom satt opp brusautomater. Drikkevannskilder var også godt merket. El camino går også hele veien innom landsbyer og tettsteder, der det var forretninger for proviantering.

På dette område gjenstår det mye i Trondheimsveien. Ser vi på den delen vi vandret og unntar fjellet, gikk veien stort sett ganske finurlig utenom tettstedene. Det var derfor særdeles vanskelig å proviantere underveis. Det var så å si heller ikke mulig å få kjøpt seg en kopp kaffe, brus  eller middag underveis.
Drikkevann var et stort problem flere steder. Dette var det bl.a. vanskelig å finne på høyryggen ned fra Vinstradalen, i Oppdal fra Rise-Lo-Vang og til Slettevold, der vi til slutt fikk kjøpe mat og drikke og overnattet. Fra Langklopp til Rennebu var det også svært vanskelig å finne drikkevann. Opp langs Orkla ble vi advart mot å drikke av elva, og de småbekkene vi så, kom gjerne ned fra steder der det lå gårder med fjøs, etc. Også de siste kilometerne til Skaun var svært tørre. Vi måtte innom gårder for å be om vann. De fortalte da om bekker og oppkommer, som vi hadde passert og som det kunne drikkes av. Drikkevannskildene bør merkes.

De middagene som ble servert, var gjennomgående meget bra. Enkelte steder i grunnen for bra, med tilsvarende høyt prisnivå. Kongsvold har et særdeles godt kjøkken, men pilegrimer flest kjøper helst ikke en 4-retters til kr. 395,- + godt drikke. ”Kroa” nede ved veien  serverer OK mat, men stenger allerede kl. 17. Den bør være åpen lenger, sett med pilegrimenes øyne.

5. Overnatting
Siden vi har nevnt Kongsvold, bør det pekes på at det i dette området bør finnes et rimeligere alternativ. Vi snakket med yngre pilegrimer der, som hadde overnattet under åpen himmel i lia ovenfor Kongsvold, fordi de syntes det var for dyrt. (Kr. 575,- pr. pers. minus 10% til pilegrimer.) Hva med å gjøre en av de gamle bygningene om til refugium?

For øvrig var overnatting et meget stort problem store deler av veien. Vi ble advart mot å prøve å finne noe i Rennebu og Meldal, der lokalkjente ikke visste om noen steder. Vi overnattet på Sugaren ved Stamnan, men til tross for ytterst velvillig henting og bringing, er det praktiske problemer med å arrangere overnattingen og å bevege seg såpass langt fra veien. Det endte med at vi tok buss derfra og til Svorkmo. Herfra gikk vi ut kl. 7.30 og var framme på Mellingseter kl. 13. Der var det folketomt og låst og lukket. Vi tenkte å fortsette til Djupedal, men dette stedet dukket aldri opp langs veien, slik at vi endte helt i Buvika om kvelden. En tur i varmen på 13,5 timer pga. at vi ikke fant noen overnattingssteder underveis.

Vi synes det bør vurderes å få til  et overnattingssted/refugium i Skaun, for eksempel et sted i bakken på nordsiden av senteret. Her er det butikk, og ikke minst ligger Husaby her. Så kan man gå til Buvika neste dag.

6. Tilretteleggelse av vandringen
Merkingen må forbedres radikalt. Langs el camino er det bortimot umulig å gå seg vekk, mens dette er fort gjort i Trondheimsveien. I Turistforeningen (og langs el camino) er det slik at du skal se fra det ene merket til neste. Dette var til dels gjennomført fra Solsjøen og videre, men her hadde det jo gått kongelige.

Ellers var det meget sparsom merking. Det var dårligst i Oppdal, Rennebu og Orkdal. Vi hadde store problemer gjennom LO-gårdene, der veien var lagt unødig krokete. (Var det nødvendig i det hele tatt å gå bortom her? Kunne man ikke her gå til Oppdal sentrum for å handle litt, og deretter til Vang kirke?) Vi gikk også feil i alle de nye veiene i hytteområdet nord for Oppdal sentrum. Mot Langklopp var det nesten ikke merker, vi holdt på å gå feil flere ganger, og var mange ganger usikre på om vi var på riktig vei. Fra Langklopp tok vi feil og mistet veien da vi kom ned og krysset brua på hovedveien (Skjephaug?). Så vi måtte vandre langs hovedveien.  Vi forsøkte ved et I-skilt å komme opp til ”Olavsspranget” og inn på leia igjen, men ingen merking og helt gjengrodd. Vi klarte også å rote oss bort ved en P-plass etter en skytebane på vei til Solsjøen, og vi måtte gå etter kompass for å finne Solsjøen.

Rydding av veien er nødvendig. Det ser ut til at det er gjort intet eller lite siden 1997mht rydding. Den verste strekningen i så måte var de 3 kilometerne ut fra Kongsvold og opp til Vårstigen. Vi brukte nærmere 1,5 timer på denne. Stien gikk i ulendt terreng. Her vasset vi i våt vegetasjon til knes uten å se hvor en skulle sette beina. Det var store glatte steiner og røtter, og det var svært stor risiko for at turen kunne ha endt her med vrikket ankel eller beinbrudd. Vi er meget godt trent i terrenggåing, men vi slet. Denne strekningen frarådes å gå før den er utbedret og slått.
Vi gikk ellers i shorts pga varmen. Flere steder måtte vi vasse i brennenesle og tistler. Dette var spesielt ille ut fra Kongsvold og gjennom Lo-gårdene. Ut fra siste Lo-gården gikk vi dessuten i et beiteområde med store grastuster til knes. Vi måtte sette støvlene mellom disse, og der var det stort sett kumøkk.
Leia ned til hovedveien ved Skjephaug fulgte den gamle kongeveien. Den var til dels fullstendig gjengrodd med halvstore grantrær, og ikke ryddet siden 1997.

Her og der er det naturlige hvileplasser. Imidlertid kan det på en del strekninger være vanskelig å finne et passende sted å sette seg. Det ideelle ville være om det ble satt ut benker annenhver kilometer, gjerne også med bord og ved en drikkevannskilde.

7. Det sosiale
Pilegrimsveien går i historiske spor, men utviklingen har i det store og hele blitt at de gamle traseene nå som oftest ligger svært avsides. Pilegrimene er som regel sosiale mennesker, og man føler seg litt bortkommen, når man går time etter time uten å treffe andre mennesker. Er det ikke mulig å svinge litt på veien her og der, slik at den går litt mer innom tettsteder og steder hvor man treffer folk?
For øvrig gjenstår det kun å si at ankomsten til den storslagne Nidarosdomen med alt den har å by på, var en imponerende og verdig avslutning på turen. Spesielt takker vi dem som tok i mot oss på en så hyggelig måte i møtestedet for pilegrimene ved kirken.

Skien, den 24. juli 2003
Harald Fure










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.