Tilbake til start
Velkommen
Bli medlem!
Klikk her!
23. november 2017


Hovedmeny
Om Pilegrimsfellesskapet St Jakob
Pilegrimsvandring i Norge
Overnattingsguider
Pilegrimsvandring i Spania
Anbefalte nettsteder
Anbefalt litteratur







Web-kamera
Santiago de Compostela:
 

Fra Obradoiro-plassen foran katedralen i Santiago de Compostela.
Klikk for større bilde og valg av andre motiv












ANNONSER

Aktiv ferie og pilegrimsvandringer - på sykkel eller til fots - prøv:









Bente Berg
Gunnar Hokstad:

Caminominner





Anne Kristin Aasmundtveit:
Alle mine veier -
en pilegrims vandring








NB: Pilegrimskontoret i Huitfeldts gate 11 holder stengt torsdag 23 november
Siste Åpent hus:
En portugisisk festaften
med Gry!

       
Tilbake til nyhetsoversikten _______________________________________________________________________


Pilegrimsveien sett fra kirkens ståsted
02.06.2005 12:49
Av Biskop Finn Vagle. Fra seminar om pilegrimsveiene mot Nidaros, 18.-19. april 2005.

Kjære medvandrere,
Sommeren 2003 ble det vigslet et bønnekors i utkanten av Ytre Kongsgård, plassen rett vest for Erkebispegården. Bønnekorset markerer den siste hvilestein langs leden fra Oslo mot Nidaros. 100 meter unna ser du Nidarosdomens vestfront reise seg mot himmelen og hilse deg velkommen. Du er altså ikke langt fra målet. Men før du beveger deg de siste dyrebare skrittene, inviterer bønnekorset deg ved sin monumentale tyngde og ro til en siste stans. Så stanser du opp her og lar deg hilse av det apostelord som tolker både korset og pilegrimsvandringen: For ingen av oss lever for seg selv. (Rom 14,7)

Hjertelig velkommen!

I første omgang vil jeg bruke dette ord til å ønske seminardeltakerne hjertelig velkommen til Nidaros og understreke betydningen av at nettopp vi setter hverandre stevne disse to dagene. For ingen av oss lever for seg selv....  Det som forener oss, er et felles engasjement for pilegrimsveiene mot Nidaros og for det levde liv langs disse veiene. Seminaret disse to dagene tydeliggjør hvor avhengig vi er av hverandre. Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren, Kirken, Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norsk Kulturarv, kommunene langs leden, pilegrimsentusiaster av ulike kategorier: Vi er avhengige av hverandre i et felles engasjement for felles sak. For ingen av oss lever for seg selv.... Det saken handler om tydeliggjøring av pilegrimsveiene gjennom rydding og merking. Men tydeliggjøring handler minst like mye om bruk av pilegrimsveiene.

Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren skal ha hjertelig takk for initiativet til dette seminaret, 8 år etter at pilegrimsleia mot Nidaros ble åpnet i 1997. Målet for seminaret må handle om å tydeliggjøre felles utfordringer når det gjelder pilegrimsveiene mot Nidaros og livet langs veiene. Vi skal altså se fremover. Men til dette trenger vi forankring i den korte pilegrimshistorien i nyere tid som vi allerede har bak oss, knyttet til de samme veier. La meg forsøke å dra noe av denne historien, slik jeg kjenner den som domprost og senere biskop i Nidaros.

Et femten års tilbakeblikk

Vi skal tilbake til tiden rundt 1990. På den tiden hadde pilegrimene igjen begynt å vandre mot Nidaros. For oss som da var prester ved Nidarosdomen, handlet det ikke om å ta et initiativ for å starte en ny aktivitet. Det handlet om å ta imot mennesker som definerte seg som pilegrimer og ønsket å bli tatt imot ved pilegrimsmålet som pilegrimer. Derfor nedsatte Nidaros biskop i 1991 arbeidsgruppen Pilegrimsvandring i en ny tid, som senere er blitt avløst av bispedømmets pilegrimsutvalg. Dette pilegrimsutvalget er bredt sammensatt med representanter bl.a. fra Hamar bispedømme og definerer seg i dag som Den norske kirke nasjonale organ for pilegrimsarbeid.

Den gangen på 1990-tallet opplevde vi at vi befant oss ”i tidens fylde”, for å bruke et bibelsk begrep. Opp gjennom historien finnes det ulike epoker preget av  det vi kunne kalle for en pilegrimsbevissthet. En slik bevissthet går altså i bølger. På slutten av det 20. århundre lot bølgen seg fornemme som en slags fornyet pilegrimsbevissthet. Tilstrømmingen av pilegrimer til Nidaros handlet om dette. Arbeidet ledet av Direktoratet for naturforvaltning og Riksantikvaren fram mot åpningen av pilegrimsleia mot Nidaros i 1997 ser jeg på som et uttrykk for samme sak.

Hva har så skjedd siden den gangen? La meg fra kirkens side peke på følgende:

  • Det har skjedd en konsolidering av arbeidet gjennom det allerede nevnte pilegrimsutvalg og med et kontaktnett på tvers av bispedømmene. Her er det særlig grunn til å nevne Tunsberg, Hamar og Nidaros bispedømmer. I denne sammenheng er det også viktig å nevne pilegrimsprestene som nøkkelpersoner i kirkens arbeid med pilegrimssaken. Siden Arne Bakken begynte sitt engasjement tidlig på 1990-tallet, har vi i Nidaros hatt 3 pilegrimsprester. Senere har Hamar fått sin pilegrimsprest, først stasjonert på Dovre og senere ved bispedømmekontoret på Hamar. Og Dovre-presten fortsetter sitt engasjement for saken, uavhengig av tittel.

  • Det finnes en rekke entusiaster for pilegrimssaken rundt omkring. Det er egentlig utrolig hva slike entusiaster har maktet å få til. Samtidig som det også sier mye om hvor avhengig pilegrimssaken er av det finnes entusiaster som brenner for saken. Denne entusiasme har ført til nye leder mot Nidaros – som leden nordfra Gløshaugen i Indre Namdal, mot Grong og Snåsa, åpnet i 2003. Men det har også ført til leder mot andre pilegrimsmål – som leden mot Røldal, i et felles prosjekt for Agder, Stavanger og Bjørgvin bispedømmer. Pilegrimsengasjementet i Den norske kirke handler derfor om et engasjement som favner langt bredere enn engasjementet for leden og livet langs leden mot Nidaros fra Oslo.

  • Et pilegrimsliv er i ferd med å vokse fram langs de offisielle pilegrimsveiene, men også langs andre veier og tråkk. En pilegrimsspiritualitet er i ferd med å ta form. Her vises det mye oppfinnsomhet rundt omkring. Jeg tenker på Pilegrimsdagene på Dovre ved Olsok-tider. Jeg tenker på vandringene inn mot Nidarosdomen langs de offisielle ledene til Olavsvaka om kvelden 28. juli. Interessant er det å se hvilket grep Hamar bispedømme har tatt for 100-årsmarkeringen av unionsoppløsningen nå i 2005. ”100-åring på vandring” er programmet kalt. Det inneholder en rekke pilegrimsvandringer på kryss og tvers i bispedømmet gjennom hele året. I Nidaros har vi begynt å bruke pilegrimsvandring som et ledd i arbeidet med å styrke fellesskapet i våre staber. Også utdanningen av kirkens prester skjer nå med elementer av pilegrimsvandring langs merkede leder. Over hele vår kirke utgjør pilegrimsvandringer et stadig viktigere innslag i konfirmantarbeidet.

  • La meg avslutte disse glimt med å peke på hvordan pilegrimssaken fra 1997 har vært knyttet til visitasreisene mine i Nidaros. Mange av menighetene er jo knyttet til pilegrimssaken ved at det går en merket led gjennom lokalsamfunnet. I slike menigheter løftes pilegrimstemaet alltid opp som et viktig tema under visitasen, og da i en dialog mellom kirken og de naturlige samarbeidspartnere som kommune, turistnæring og historielag.

Gjennom slike samtaler avdekkes flere forhold:

-         Flere steder er leia i ferd med å gro igjen. Det er altså et permanent behov for rydding og merking, i en stadig kamp for å tydeliggjøre pilegrimsveien. Den kampen tar aldri slutt!

-         Det er langt igjen før vi har de sælehus vi trenger for å gi pilegrimene rimelig overnatting underveis og med passende avstand mellom sælehusene. Under visitasene forsøker jeg å oppmuntre til at også private åpner sine dører for pilegrimer som kommer forbi. Også det handler om å tydeliggjøre at ingen av oss lever for seg selv.....

-         Det er langt igjen før alle menigheter langs ledene står frem og ønsker pilegrimene velkommen. Det handler om betydningen av åpne kirker underveis. Det handler også om informasjon om hvordan det er mulig å komme inn i stengte kirker, tilgjengelig på flere språk. Det er også viktig å legge til rette for et enkelt pilegrimsliv i kirkene, for pilegrimer som ønsker dette.

-         Ikke alle menigheter er bærere av den nødvendige entusiasme for pilegrimssaken. Bispevisitasene alene kan ikke gjøre noe med dette. Vi trenger en koordinerende kraft rundt omkring i bispedømmene som kan sikre at pilegrimsveiene faktisk henger sammen.

Pilegrimsveier og pilegrimsliv – et nasjonalt anliggende

Med mitt siste poeng har jeg i virkeligheten forlatt det historiske perspektiv og vendt blikket mot morgendagen. Det vi i fellesskap bør være opptatt av disse to dagene, er bl.a. følgende: Hvordan kan vi organisere arbeidet framover, for å tydeliggjøre at det handler om et felles, permanent engasjement for en felles sak – nemlig pilegrimsveiene og livet langs pilegrimsveiene.

Det årene siden 1997 har lært oss, er bl.a. dette: Skal pilegrimsveien tydeliggjøres som en sammenhengende vei, må det tas noen overordnede grep, på tvers av kommuner, menigheter og entusiaster. Ut av dette seminaret må det komme en idé om hvordan arbeidet kan føres videre som et nasjonalt arbeid, hvor de sentrale aktører finner sammen i et forpliktende samarbeid, ut fra denne tanke: for ingen av oss lever for seg selv....

Jeg skal ikke antyde noen svar på denne utfordring, bare forsøke å stille den med tilstrekkelig skarphet, for sakens egen skyld. Det jeg så i tillegg vil peke på, er behovet for en nasjonal kirkelig satsing også mer formelt enn det som i dag er tilfelle. Pilegrimsutvalget i Nidaros har tatt mål av seg til å fylle en slik nasjonal funksjon og gjør det på en god måte. Men Den norske kirke på sentralt nivå har foreløpig ikke tatt stilling til saken. Det må nå skje. Først da vil pilegrimssaken også kunne synliggjøres i kirkens forpliktende strategier og planer.

Et par ord om etableringen av Nidaros pilegrimsgård skal også nevnes i denne sammenheng. Alt tyder nemlig nå på at Kirken kommer til å overta Forsvarets befalsmesse på Marinen, med overnattingsplasser og forpleiningskapasitet til rundt 50 personer. I disse dager er vi i ferd med å gjennomtenke hva dette stedet skal kunne brukes til. Med navnet Nidaros Pilegrimsgård er det allerede angitt et hovedperspektiv på bruken: Vi ønsker å styrke Nidaros som et pilegrimssenter, ikke bare nasjonalt, men også på nordisk og internasjonal basis.

Med de nye rammebetingelser får vi også helt nye muligheter til å ivareta pilegrimene som når fram til Nidaros, om de nå har vandret den lange veien, eller bare det siste stykket inn mot pilegrimsmålet.

Pilegrimslivet – de brede alliansers liv

Ofte får vi høre at det er kirkens ansvar å ta seg av det levde liv langs pilegrimsledene. Til det vil jeg svare: Ikke kirkens ansvar alene. Pilegrimslivet er i virkeligheten de brede alliansers liv. Og det er viktig at det også synliggjøres som de brede alliansers liv, i et bredt samarbeid lokalt mellom kirken, andre kulturaktører og friluftsinteresser.

I år er det Friluftslivets år. Hva er da mer naturlig enn at livet langs pilegrimsledene tydeliggjøres som et felles engasjement for alle som er opptatt av Friluftslivets år. Her er Den norske turistforening en sentral samarbeidspartner, sammen med regionale og lokale naturlige samarbeidspartnere.

I denne sammenheng vil jeg også hente frem en idé som vi nå i år vil realisere i Den norske kirke, nemlig innføringen av Skaperverkets dag, eller Skaperverkets periode. Akkurat i disse dager er denne idéen i ferd med å konkretiseres. Vi ser ikke for oss at det skal være en bestemt søndag i kirkeåret. Men fra nå av vil altså Skaperverkets søndag/periode komme til å inngå i kirkeåret, på linje med alle andre dager i kirkeåret. Hva ville være mer naturlig enn å gjennomføre Skaperverkets søndag/periode som et levd liv langs en pilegrimsvei? Jeg er også overbevist om at det kommer til å skje mange steder. Her ligger det også til rette for et pilegrimsliv som de brede alliansers liv.

For ingen av oss lever for seg selv.......

Jeg er kommet til mitt siste punkt. Da vil jeg vende tilbake til bønnekorset i utkanten av Ytre Kongsgård, rett vest for Erkebispegården og teksten dette bønnekorset er bærer av: For ingen av oss lever for seg selv.....

Jeg vil gjøre det ved å forsøke å nærme meg spørsmålet: Hva er en pilegrimsvei? En pilegrimsvei er for det første en sammenhengende vei. Den fører til et mål, til et hellig mål. Pilegrimsveiene mot Nidaros fører til Nidarosdomen, Kristkirken i Nidaros, helgenkongens gravkirke. Det gjør pilegrimsveien til en hellig vei, til en vei som tydeliggjør hva livet handler om for oss alle, nemlig reisen hjemover til Gud, uttrykt i det jeg vil kalle et stykke jordvendt fromhet. Vi rydder og merker våre pilegrimsveier for å skape rom for det liv som handler om jordvendt fromhet.

Vi tilhører en kultur som har vært flinkere til å studere skaperverket gjennom stjernekikkert og mikroskop enn å lytte til sangen, skaperverkets lovsang og skaperverkets klagesang. Som pilegrim fornemmer du at ditt liv er en del av dette skaperverk som uopphørlig synger lovsangen, men også klagesangen: For ingen av oss lever for seg selv.... Ja,  underveis blir du selv en del av denne sangen.

Som pilegrim får du oppdage helheten:

Jorden er en vev uten sømmer som ingen har rett til å rive i stykker.

Som pilegrim får du sanse helligheten:

En hellig duft hviler over alt som er til. Livet skal verdsettes, vernes og elskes.

Som pilegrim får du glede deg over skjønnheten:

Skaperverket eier sin egen rikdom. Ingen ting er bare råvarer. Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.

Som pilegrim utfordres du til å se sammenhengen:

Ditt liv er innfelt i jordens liv. Alt er gitt deg til låns. Alt skal du overlate til de som følger etter.

Som pilegrim utfordres du til kamp for rettferdigheten:

Moder jord har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet. Misforholdet mellom fattig og rik er forakt for menneskeverdet.

Som pilegrim utfordres du til et forsonet liv:

Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev: Du er kalt til et liv i forsoning!

                                                                                    (Fritt etter Hustavlen, Nidaros 2001)

Vi tilhører en tid som lever ekstremt uforsonlig i forhold til alle de sammenhenger mennesket er innfelt i med sitt liv. Er det en tid som ikke har forstått betydningen av hva apostelen snakker om, når han sier: For ingen av oss lever for seg selv....., så er det vår tid. Jeg spør meg selv: Er det denne uforsonlighet som i så sterk grad hører vår egen samtid som så å si har gitt oss ”tidens fylde”? Er det  dette som er den bakenforliggende drivkraften i vårt brede, alliansebyggende pilegrimsengasjement? Et ønske om å finne tilbake til hva det kan bety at ingen av oss lever for seg selv....

La meg avslutte mitt innlegg ved å sitere fra mitt eget forord i Pilegrimsguiden som nettopp er kommet ut og som dekker strekningen fra Hamar til Nidaros. Jeg skrev det etter å ha vandret strekningen i fjor sommer fra Oslo til Hamar. Den vandringen gav næring til følgende tanker:

Vi stod i Mariakirkens ruiner, Arne, Dag og jeg og suget inn inntrykket fra Oslos skyline på det andre siden av det indre havnebassenget. Så snudde vi ryggen til byen ved fjorden og begynte pilegrimsvandringen mot Nidaros.

Det var en mandag ved St.Hans-tider i fjor. Lørdag nådde vi Hamar og katedralen på Domkirkeodden. Lenger kom vi ikke det året. Men vi kom mer enn langt nok til å glede oss intenst gjennom et helt vinterhalvår til vandringen videre langs den korsmerkede leden mot Nidaros.

I Hamardomen ble vi møtt av et stort bryllupsfølge. Det ble nesten som en bekreftelse på en voksende fornemmelse underveis langs leden: Alt liv er samliv. Pilegrimsvandring handler om veier til samlivets gleder: Samlivet med Gud, med hverandre, med skaperverket og med oss selv.

Et kirketårn kanskje, som hilser deg velkommen fra det fjerne.

En benk ved kirkemuren som står der og venter akkurat på deg.

En kirkedør som åpner vei til det hellige rom – bare den nå er åpen!

Mennesker som møter deg med vennlighet og gjestfrihet.

Sælehus underveis med seng for din trette kropp.

Korsmerker og piler langs leden som blir til kjære følgesvenner: Du er på rett vei!

Og som en klangbunn under det hele: Den uopphørlige lovsangen fra Guds skaperverk,

noen ganger overdøvet av klagesangen fra vår sårede jord.

Hva må ikke vokse ut av et slikt pilegrimsliv, om ikke tanker i stor takknemlighet over samlivets gleder: Gud, hvor du er god!

Til sommeren fortsetter Dag og jeg fra Hamar mot Nidaros. Kanskje vi treffes underveis?

I alle fall: God tur! Må Gud velsigne din vei og din vandring!

                                                                                    (Fra forordet til Pilegrimsguiden, Oslo 2005)










Nyttige guidebøker
fra Pilegrimskontoret

Noen spanske vandringsveier

Guidebøkene fra Verbum


Camino Frances på norsk


De spanske nordveiene


Camino Portugues


Oslo-Nidaros


Oslo-Nidaros på engelsk


Via Francigena, del 2


Husk pilegrimspass til vandringen
 


Luthens litteratur
Pilegrim ved verdens ende


Skjærgårds-
historier fra Nøtterøy


Selja, Sunniva-
kulten og pilegrimsmålet



Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Norge Huitfeldtsgate 11, 0253 Oslo, Tlf 22 33 03 11
Feil og kommentarer kan meldes nettredaktør.